Fredagsbønnen er akkurat ferdig i al-Aqsa-moskeen, det tredje helligste stedet i Islam. Lukta av noe som minner om kloakk, ligger tjukt over flere av de østlige bydelene i Jerusalem.
«Skunk-vann» er et produkt det israelske militæret ofte bruker for å hindre folk fra å samle seg til demonstrasjoner. Denne fredagen er det varslet massive protester i hele den arabiske verden mot Israels bombing av Gaza. Det er også et enormt politioppbud i gatene rundt gamlebyen i Jerusalem.
Siden krigen begynte, har israelske myndigheter iverksatt en rekke tiltak for å begrense palestineres tilgangen til både al-Aqsa-moskeen og gamlebyen Jerusalem. Ingen får heller lov til å sitte eller stå stille utenfor Damaskus-porten, som tradisjonelt har vært et samlingssted for den palestinske befolkningen i byen.
I løpet av den siste uka har Klassekampen flere ganger observert palestinere bli bortvist av de israelske soldatene.
– De hevner seg på folk her i gamlebyen. Ungdommer får ikke slippe inn i moskeen. Soldatene fornærmer dem, noen ganger banker de dem opp, sier Mousa Qous, som har tilbrakt store deler av livet sitt i gamlebyen.
– Før krigen gjorde de aldri det. Nå er det krig, og de kan gjøre hva de vil.
Kilde til angst
Israels beslutning om å erklære krig for første gang på 50 år, kom etter at den militante gruppa Hamas angrep Israel fra Gazastripa 7. oktober. Hamas kaller angrepet «al-Aqsa – stormen».
Det er en henvisning til nettopp al-Aqsa-moskeen i Jerusalem. Hamas har eksplisitt pekt på det de kaller Israelsk «vanhelligelse» av al-Aqsa-moskeen som en av begrunnelsene for angrepet.
Al-Aqsa-moskeen er del av et større kompleks, kalt Haram al-Sharif, som også rommer Klippedomen. Komplekset er også det helligste stedet i verden for jøder, som kaller det Tempelhøyden.
Det har de siste årene vært flere sammenstøt mellom muslimer og israelsk politi inne i al-Aqsa-komplekset. Et raid av det israelsk militære utløste en 11 dager lang krig på Gaza i 2021. I april 2023 ble det også avfyrt raketter mot Israel fra Gaza-stripa og Libanon etter at israelske sikkerhetsstyrker fjernet palestinere som hadde barrikadert seg inne i komplekset med vold.
Det siste året har jødiske ultranasjonalister, ledet av den nasjonale sikkerhetsministeren Itamar Ben Gvir, trappet kraftig opp sin aktivitet inne i al-Aqsa-komplekset.
De jødiske ultranasjonalistene slipper nå inn i komplekset to ganger om dagen, bortsett fra på fredager. Ben Gvir har tatt til orde for at de bør få slippe inn til alle døgnets tider og hele uka.
Søndag formiddag observerte Klassekampen en gruppe som sto og sang mens de ventet på tillatelse til å gå opp brua som leder inn til al-Aqsa-komplekset. Alle andre innganger var på dette tidspunktet stengt, også for muslimer, fikk vi beskjed om.
Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettigheter i de okkuperte palestinske områdene, har sagt at ønsket til israelske bosettere «om å enten ødelegge moskeen eller omgjøre hele eller deler av den til en synagoge er en kilde til dyp angst hos mange palestinere».
Spent situasjon
Fra sitt hjem i gata som leder opp til Bab al-Majlis, en av de mindre portene inn til al-Aqsa-komplekset. kan Mousa Qous med sine egne øyne observere de små, daglige begivenhetene som kan få store ringvirkninger for hele Midtøsten.
– Situasjonen er spent. Den blir mer og mer spent for hver dag, og kan føre til en regional krig, sier Qous.
Han er en erfaren journalist og aktivist på venstresida, og har sonet flere år som politisk fange i israelske fengsler. Han tar oss imot på kontoret til Det afrikanske samfunnet, en organisasjon for den lille minoriteten med palestinere av afrikansk opprinnelse som holder til i gamlebyen i Jerusalem.
Noen meter lenger oppe i gata står soldater og holder vakt. Selv om det er myndighetene i Jordan som har ansvaret for selve al-Aqsa-komplekset, i henhold til fredsavtalen med Israel fra 1994, er det israelerne som kontrollerer hvem som får slippe inn.
Samtidig som jødiske sionister slipper inn to ganger om dagen, blir det stadig vanskeligere for muslimer å komme inn.
– Jeg har en fetter som jobber som vakt inne i al-Aqsa-komplekset. Selv han slipper ikke inn nå om dagen, sier Qous.
Qous forteller at restriksjonene i større og større grad gjelder for hele gamlebyen. De palestinerne som ikke bor der, slipper ikke inn, og selv de som bor der, blir stadig utsatt for ydmykende utspørring og vold. Noen blir også arrestert.
Bortvist fra gamlebyen
Qous’ datter, Shaden, forteller at hun ble stoppet og bedt om å løfte på klærne sine mens en rekke andre mennesker sto rundt.
– Jeg nektet å adlyde, så de arresterte meg og holdt meg i fem timer. Deretter fikk jeg beskjed om at jeg var bortvist fra gamlebyen i 15 dager, sier hun.
Vi møter henne på en kafé i Ramallah på Vestbredden. Hun bor hos besteforeldrene sine der, i de 15 dagene fram til hun får lov å vende hjem til Jerusalem.
Ramallah er bare en tjue minutters kjøretur unna, men i praksis er avstanden større. Byen befinner seg på andre siden av muren som går rundt hele Vestbredden. Den eneste måten å komme seg mellom dem, er gjennom de israelske sjekkpunktene.
Shaden Qous (21) er vant til å leve i limbo mellom flere verdener. Palestinerne som er bosatt i det okkuperte Øst-Jerusalem, er verken borgere av Israel eller Palestina: Deres eneste identifikasjon er den permanente oppholdstillatelsen i Jerusalem, som de hele tida er under trussel om å bli fratatt.
Qous har en mor med palestinsk pass og en far med permanent oppholdstillatelse i Jerusalem.
– I tillegg har jeg afrikanske røtter. Det gjør at jeg utsettes for enda mer press. Israelerne ser ikke oss afrikansk-palestinere som del av det palestinske samfunnet, sier Qous.
Selv mener hun dette er feil. Den første martyren i den første intifadaen, det palestinske grasrotopprøret på slutten av 80-tallet, var afrikansk-palestiner. Det samme var en av de første kvinnelige politiske fangene. Onkelen hennes sonet dessuten i fengsel i 18 år, og ble sluppet ut som del av en fangeutveksling mellom Israel og den væpnede motstandsbevegelsen.
– Det viser at vi er en del av motstandskampen. Jeg har levd midt oppe i alt dette siden jeg var ung. Alt presset på oss som folk skaper bare en større følelse av tilhørighet, sier Qous.
Hun bruker selv sitt engasjement for Palestina aktivt som danser – de danser til palestinske sanger og inkorporerer «krigerske» bevegelser – og som jusstudent på Birzeit-universitet.
Særlig er hun opptatt av folkeretten, og hva den egentlig sier om okkupasjon, selvforsvar og tvungen forflytning, alle disse juridiske begrepene som er del av den palestinske erfaringen.
– Selv om folkeretten blir brukt som det passer de sterkeste statene, tror jeg det beste vi kan gjøre, er å prøvde å holde Israel ansvarlig for sine forbrytelser. Vi må tenke på hva som er mulig å oppnå. Vi kan ikke bare drømme, sier Qous.
Sterkere og sintere
Da vi møtes, har hun nettopp vært med på en protestmarsj mot krigføringen på Gaza – som endte utenfor militærbasen Beit El i utkanten av Ramallah. Der kastet unge palestinere nok en gang stein, og ble nok en gang møtt med israelske kuler.
Qous går i demonstrasjonstog så ofte hun kan. For henne handler det ikke om konfrontasjonen med de israelske soldatene, men om å vise støtte til motstandskampen.
– Israel prøver på er å overbevise oss om at Hamas er problemet. Vår beskjed er at problemet er okkupasjonen, sier hun.
Flere av vennene hennes er politiske fanger. Hun peker ut en av dem, som kommer inn døra mens vi sitter på kafeen og snakker, og forteller at han har sonet to år i fengsel for å være danser og musiker. Litt seinere kommer en annen kamerat bortom, som akkurat har sluppet ut etter fire år i fengsel.
Med dette som del av hverdagen tar hun heller ikke så tungt at hun er bortvist fra hjemmet sitt i femten dager.
– Da de leste opp beslutningen, lo jeg. Politikvinnen spurte hvorfor jeg lo. Jeg sa at jeg lo fordi det ikke gir mening. Er staten Israel redd for om jeg oppholder meg i gamlebyen, sier hun.
– Hva skal du gjøre når du får lov å dra tilbake til Jerusalem?
– Jeg skal gå til al-Aqsa.
– Får du lov å gå dit?
– De kommer alltid opp med nye unnskyldninger, men det viser bare hvor svake de er. De prøver å knekke oss, men det gjør oss bare sterkere. Og sintere. Og sinnet dytter oss framover.