På en vanlig dag er jeg i kontakt med flere objekter som består av plast, enn jeg er i nærheten av trær, fugler eller dyr. Jeg omgås oftere noe dødt og stabilt, enn noe levende og nedbrytbart. Tastene på den bærbare pc-en som jeg bruker til å skrive dette, består av plast. Plast er pakket rundt mye av maten jeg kjøper (selv når jeg aktivt prøver å unngå denne type innpakning), og på butikken kan jeg kjøpe yoghurt i engangsplast, med et lokk av plast, som jeg kan bære i en engangspose av plast. Men heldigvis er skjeen – som bare brekker og er helt ubrukelig – laget av tre.
Ingenting sier at ting haster som at det offentlige setter ned en arbeidsgruppe for å se på frivillige tiltak.
Vi står ankeldypt i plasthauger og bruker mer og mer
