Spørsmålene som mest av alt burde diskuteres offentlig, spørsmålene det er presserende å snakke om, er de det er vanskelig å snakke om innenfor de rammene som er tilgjengelige for oss nå.
Selv om vi skulle ønske å gå rett inn i sakens kjerne, støter vi på begrensningene i rammer som gjør det nesten umulig å si det vi har å si.
Jeg ønsker å snakke om volden, om dagens vold, om voldens historie og dens mange former. Men hvis vi skulle ønske å dokumentere volden, som vil si å forstå den massive bombingen og drapene utført av Hamas i Israel som en del av denne historien, kan vi bli anklagd for å «relativisere» eller «kontekstualisere».
Vi skal fordømme eller støtte, og det er jo forståelig, men er det alt som kreves av oss etisk sett? For jeg fordømmer uten forbehold den volden Hamas har begått. Det var en skremmende og avskyelig massakre. Det var min primære reaksjon, som fortsatt vedvarer. Men det finnes også andre reaksjoner.
Fordømmelsen
Nesten umiddelbart ønsker folk å få vite hvilken «side» du står på, og den eneste mulige responsen på en slik massakre er en klar fordømmelse.
Men hvorfor tror vi iblant at det å spørre oss selv om vi bruker riktig språk eller har god nok forståelse av den historiske konteksten, vil stå i veien for en sterk moralsk fordømmelse? Er det virkelig relativiserende å spørre hva det er vi egentlig fordømmer, hvor bredt denne fordømmelsen bør favne og hvordan man best kan beskrive den eller de politiske grupperingene vi er imot?
Det ville være rart å være imot noe uten å forstå det, eller uten å kunne gi en god beskrivelse av det. Særlig ville det være rart å tro at fordømmelse krever at man nekter å forstå, av frykt for at kunnskap bare kan tjene til relativisering og vil undergrave vurderingsevnen vår. Og hva om det er moralsk viktig å uttrykke vår fordømmelse av forbrytelser som er like fryktelige som de som mediene gjentatte ganger beskriver i dag?
Når og hvor begynner og ender vår fordømmelse? Trenger vi ikke en kritisk og informert gjennomgang av situasjonen for å kunne fordømme den moralsk og politisk, uten å frykte at kunnskap vil svekke oss moralsk i andres øyne og gjøre oss medskyldige i grufulle forbrytelser?
Frikjennelsen
Det finnes dem som bruker historien om israelsk vold i området til å frikjenne Hamas, men de bygger konklusjonen på et forvrengt moralsk resonnement.
Én ting må vi ha klart for oss: Israels vold mot palestinerne er kolossal: nådeløse bombinger, sivile i alle aldre som blir drept i sitt eget hjem og ute i gatene, tortur i fengslene, folk som fordrives fra boligen sin og tiltak som vil sulte ut hele Gaza. I sine mange former utøves denne volden mot et folk som lever i apartheid, koloniserte og statsløse.
Men når solidaritetskomiteen for Palestina ved Harvard i USA erklærer at «apartheidregimet bærer all skyld» for Hamas’ dødbringende angrep på israelske mål, begår de en feil. Det er galt å utmåle ansvar på denne måten, og ingenting burde frita Hamas fra ansvaret for de grusomme drapene de har begått.
Samtidig fortjener verken denne komiteen eller medlemmene å svartelistes eller trues. Det er riktig av dem å peke på voldens historie i regionen: «Fra systematisert konfiskering av landområder til jevnlige luftangrep, fra tilfeldige arrestasjoner til militære kontrollposter og fra tvungne familieseparasjoner til planlagte drap, har palestinerne vært nødt til å leve i en tilstand av død, både sakte og plutselig.»
Moralen
Dette er en nøyaktig beskrivelse, og det må sies, men det betyr ikke at Hamas’ vold bare er israelsk vold med et annet navn. Det er sant at vi burde forsøke å forstå hvorfor grupper som Hamas ble styrket gjennom de brutte løftene i Oslo-avtalen og hvilken «tilstand av død, både sakte og plutselig» som beskriver den levde virkeligheten til mange palestinere under okkupasjonen – om det dreier seg om konstant overvåking og trusler om fengsling uten lov og dom eller den intensiverte beleiringen som nekter folk i Gaza tilgang til medisiner, mat og vann.
Vi finner imidlertid ingen moralsk eller politisk berettigelse for Hamas’ handlinger ved å granske historien deres. Hvis vi skulle forstå den palestinske volden som en forlengelse av den israelske volden, slik solidaritetskomiteen for Palestina ved Harvard ber oss om å gjøre – da finnes det bare én kilde til moralsk skyld, og ikke engang palestinerne eier sine egne voldelige handlinger.
Det er ikke slik man anerkjenner autonomien bak palestinske aksjoner. Behovet for å skille en forståelse av den israelske statens gjennomsyrende og uopphørlige vold fra enhver berettigelse av vold er avgjørende hvis vi skal vurdere hvilke andre metoder som skal til for å få en slutt på koloniherredømmet, stanse de tilfeldige arrestasjonene og torturen i israelske fengsler og avslutte beleiringen av Gaza, der vann og mat rasjoneres av nasjonalstaten som kontrollerer grensene deres.
Spørsmålet om hvilken verden som fremdeles er mulig for alle innbyggerne i dette området er imidlertid avhengig av at det finnes måter å få en slutt på bosetternes kolonistyre på. Hamas har et skremmende og fryktelig svar på dette spørsmålet, men det finnes mange andre. Hvis vi imidlertid forbys å henvise til «okkupasjonen» (som er en del av dagens tyske Denkverbot ), hvis vi ikke engang kan avholde en debatt om i hvilken grad det israelske militærstyret av regionen er en rasemessig apartheid eller kolonialisme, har vi ikke noe håp om å forstå verken fortida, nåtida eller framtida.
Så mange av dem som følger med på blodbadet via mediene, kjenner på en håpløshet. Men én grunn til at de kjenner denne håpløsheten, er nettopp det at de følger med via mediene, de bor i den sensasjonelle og flyktige verdenen av håpløst moralsk raseri. En annen politisk moral krever tid, tålmodighet og mot til å lære og beskrive, slik at den moralske fordømmelsen kan følges av en moralsk visjon.
Politikken
Jeg er imot den volden som Hamas har påført og kan ikke gi noe alibi for den. Når jeg sier det, tydeliggjør jeg en moralsk og politisk posisjon. Jeg er ikke unnvikende når jeg reflekterer over hva denne fordømmelsen antar og innebærer.
Enhver som slutter seg til meg i denne fordømmelsen, kan spørre om i hvilken grad moralsk fordømmelse burde bygge på en viss forståelse av det man motsetter seg. Man kan si nei, jeg trenger ikke å vite noe om Palestina eller Hamas for å vite at det de har gjort, er galt, og for å fordømme det. Og hvis vi stanser der, stoler på medienes formidling av saken uten engang å spørre om den er riktig eller nyttig, om de lar historiene bli fortalt, da godtar vi en viss uvitenhet og stoler på den innrammingen som presenteres.
Tross alt har vi det alle travelt, og vi kan ikke alle være historikere eller sosiologer. Det er en mulig måte å tenke og leve på, og mange mennesker med gode hensikter lever faktisk slik. Men til hvilken pris?
Hva om vår moral og politikk ikke endte med fordømmelse? Hva om vi insisterte på å spørre hva slags liv som kunne befri regionen fra vold som denne? Hva om vi i tillegg til å fordømme meningsløs vold ønsket å skape en framtid der slik vold ikke lenger fantes? Det er et normativt håp som strekker seg forbi en kortvarig fordømmelse. For å komme dit, må vi kjenne historien bak nåsituasjonen, framveksten av Hamas som militant gruppe i fortvilelsen fra tida etter Oslo-øyeblikket for folket i Gaza, som aldri fikk innfridd løftene om selvstyre; dannelsen av andre grupper av palestinere med andre taktikker og mål, og historien til det palestinske folk og deres håp om frihet og rett til politisk selvbestemmelse, til å frigjøres fra kolonistyret og gjennomgripende militærvold og fengselsvold.
Da kan vi bli en del av kampen for et fritt Palestina, der Hamas avvikles eller erstattes av grupper som arbeider for ikkevoldelig sameksistens.
Konteksten
For dem hvis moralske posisjon utelukkende er begrenset til fordømmelse, er det ikke forståelse av situasjonen som er målet. En slik moralsk indignasjon kan sies å være både antiintellektuell og presentistisk.
Men indignasjonen kan også drive en person til historiebøkene for å forsøke å finne ut hvordan slike ting kan skje, og om det er mulig at forholdene kan endres, slik at en framtid full av vold ikke er det eneste alternativet. Det burde ikke være slik at «kontekstualisering» oppfattes som en moralsk problematisk aktivitet, selv om det finnes former for kontekstualisering som kan brukes til å flytte skyld eller frikjenne.
Kan vi skille mellom disse to formene for kontekstualisering? Bare fordi noen mener at det å kontekstualisere grufull vold avleder fra, eller enda verre, rasjonaliserer volden, betyr ikke det at vi burde kapitulere overfor påstanden om at alle former for kontekstualisering er moralsk relativiserende på denne måten. Når solidaritetskomiteen for Palestina ved Harvard påstår at all skyld for Hamas’ angrep «utelukkende ligger på apartheidregimet», antar de en uakseptabel versjon av moralsk ansvarlighet.
Det virker som vi trenger å lære litt historie for å forstå hvordan en hendelse oppsto, eller hva den betyr. Det vil si at vi må få et breiere fokus, utover det fryktelige nåtidsøyeblikket, uten å benekte hvor fryktelig det der, samtidig som vi nekter å la dette fryktelige representere alle som kan representeres, å forstå og å være imot .
Dagens medier beskriver sjelden i detalj hvilken gru det palestinske folk har gjennomlevd i mange tiår i form av bombinger, tilfeldige angrep, arrestasjoner og drap. Hvis de siste dagenes grusomheter har større moralsk betydning for mediene enn de siste sytti årenes grusomheter, truer øyeblikkets moralske reaksjon med å skygge for en forståelse av den radikale uretten som det okkuperte Palestina og de tvangsflyttede palestinere har gjennomlevd – i tillegg til den humanitære katastrofen og tapet av liv som foregår i Gaza i dette øyeblikk.
Noen mennesker frykter med rette at enhver kontekstualisering av de voldelige handlingene som er begått av Hamas, vil brukes for å frikjenne Hamas, eller at kontekstualisering vil ta oppmerksomheten bort fra det grusomme de gjorde. Men hva om det er det grusomme selv som får oss til å kontekstualisere? Hvor begynner dette grusomme, og hvor slutter det?
Når pressa snakker om en «krig» mellom Hamas og Israel, gir det en ramme for å forstå situasjonen. De har egentlig forstått situasjonen på forhånd. Hvis Gaza skildres som okkupert, eller kalles for et «friluftsfengsel», formidles en annen tolkning. Det framstår som en beskrivelse, men språket begrenser eller hjelper fram det vi kan si, hvordan vi kan beskrive og hva som kan vites. Ja, språket kan beskrive, men det får makt til å gjøre det bare hvis det holder seg innenfor de pålagte grensene for hva som kan sies. Hvis det blir bestemt at vi ikke trenger å vite hvor mange palestinske barn og ungdommer som har blitt drept både på Vestbredden og i Gaza i år eller i løpet av alle årene okkupasjonen har pågått, at denne informasjonen ikke er viktig for å kunne forstå eller vurdere angrepene på Israel og drapet på israelere, da har vi bestemt at vi ikke vil kjenne til voldens historie, sorgen og krenkelsene som palestinerne gjennomlever. Vi vil bare kjenne voldens historie, sorgen og krenkelsene som israelerne gjennomlever.
En israelsk venn, en selverklært «antisionist» skriver på nett at hun er livredd for familie og venner, at hun har mistet folk. Og vi bør føle med henne, slik jeg definitivt gjør. Det er uomtvistelig forferdelig. Likevel må det vel finnes et punkt der hennes egen opplevelse av gru og tap av venner og familie kan tenkes å være den samme som det en palestiner opplever på den andre siden, eller har opplevd etter årene med bombinger, fengslinger og militær vold?
Jeg er også en jøde som lever med flere generasjoners traumer etter overgrepene som har vært begått mot folk som meg. Men de ble også begått mot folk som ikke er som meg. Jeg trenger ikke å identifiserer meg med det ene ansiktet eller det andre navnet for å kunne beskrive ugjerningene jeg ser. Eller, jeg forsøker i det minste ikke å gjøre det.
Empatien
Når alt kommer til alt, dreier ikke problemet seg bare om manglende empati. For empati tar hovedsakelig form innenfor en ramme som gjør det mulig å identifisere seg med eller oversette et annet menneskes erfaring til sin egen. Og hvis den dominerende ramma sier at noen liv er mer verdt å sørge over enn andre, må da ett sett av tap være mer grusomt en et annet.
Spørsmålet om hvilke liv det er verdt å sørge over, er en iboende del av spørsmålet om hvilke liv som verdsettes. Og her kommer rasismen inn med full kraft. Hvis palestinerne er «dyr», slik den israelske forsvarsministeren påstår, og hvis israelerne nå representerer «det jødiske folk», slik den amerikanske presidenten Joe Biden hevder (og slår hele den jødiske diasporaen sammen med Israel, slik de reaksjonære krever), da er israelerne de eneste menneskene det er lov å sørge over i dette scenarioet, de eneste som kvalifiserer for sorg – for «krigsscenen» er nå satt opp mellom det jødiske folk og dyrene som ønsker å drepe dem.
Dette er absolutt ikke første gang en gruppe mennesker som ønsker å frigjøre seg fra koloniherrenes lenker, blir framstilt som dyr av koloniherrene. Er israelerne «dyr» når de dreper? Denne rasistiske beskrivelsen av dagens vold gjenforteller kolonitidas motsetning mellom de «siviliserte» og «dyrene», som må utryddes eller overvinnes for å ivareta «sivilisasjonen». Hvis vi velger denne ramma når vi erklærer vår moralske motstand, er vi delaktige i en form for rasisme som strekker seg forbi ytringer til strukturen i hverdagslivet i Palestina. Og for den er en fundamental oppreisning definitivt på sin plass.
Urettens historie
Hvis vi mener at moralsk fordømmelse må være en klar og presis handling uten henvisning til verken kontekst eller kunnskaper, aksepterer vi nødvendigvis de vilkårene som denne fordømmelsen foretas innenfor, den scenen der alternativene iscenesettes.
Det å godta disse vilkårene for denne nyligste konteksten er å gjenta de formene for kolonial rasisme som er en del av det strukturelle problemet som må løses, den bestående uretten som må bekjempes. Derfor har vi ikke råd til å se bort fra urettens historie i den moralske overbevisningens navn, for det er å risikere å begå ytterligere urett, og på et eller annet punkt vil overbevisningene svikte på dette langt fra sikre grunnlaget.
Hvorfor kan vi ikke fordømme moralsk forkastelige handlinger uten å miste evnen til å tenke, til å forstå og til å vurdere? Det kan vi utvilsomt, og det må vi – gjøre begge deler.
Voldshandlingene vi er vitne til via mediene, er skrekkelige. Og nå som mediene har full oppmerksomhet på situasjonen, er den volden vi ser, den eneste volden vi kjenner til. Jeg gjentar: Vi har rett til å avsky denne volden og å uttrykke vår avsky. Jeg har vært kvalm i dagevis. Alle jeg kjenner, lever i frykt for hva den israelske militærmaskinen kommer til å finne på, om Israels statsminister Benjamin Netanyahus folkemordretorikk vil materialisere seg i massedrap på palestinere.
Jeg spør meg selv om vi kan sørge, vilkårsløst, for livene som har gått tapt både i Israel og i Gaza uten å oversvømmes av diskusjoner om relativisme og ekvivalens. Kanskje en større omkrets for sorgen vil gi et bedre ideal for likhet, et som erkjenner at alle liv er like mye verdt å sørge over, og som lar oss få føle fortvilelse over at disse livene ikke skulle ha gått tapt, at de døde fortjente mer liv og den samme verdsettelsen av sine liv.
Hvordan kan vi engang forestille oss en framtidig likestilling mellom de levende uten å vite, som FNs kontor for koordinering av humanitær innsats har dokumentert, at israelske styrker og bosettere har drept nesten 3800 palestinske sivile på Vestbredden og Gaza siden 2008, og det før dagens aksjoner begynte. Hvor er verdens sorg for dem? Hundrevis av palestinske barn har dødd siden Israel begynte sine militære «hevnaksjoner» mot Hamas, og mange flere vil dø i dagene og ukene som kommer.
Det trenger ikke å true våre moralske standpunkter om vi bruker litt tid på å lære historien bak den koloniale volden og undersøke språket, fortellingene og rammene som nå brukes for å rapportere og forklare – og forhåndstolke – det som skjer i området. En slik kunnskap er avgjørende, men ikke fordi vi trenger å rasjonalisere eksisterende vold eller autorisere ytterligere vold. Målet er å skape en sannere forståelse av situasjonen som bare en uimotsagt framstilling utelukkende av nåtida kan gi.
Friheten
Det kan godt finnes andre moralske innvendinger som bør føyes til de vil allerede har godtatt, blant annet mot militær- og politivolden som gjennomsyrer livet til palestinerne i området og tar fra dem retten til sørge, til å vite og til å uttrykke sin indignasjon og sin solidaritet, og til å finne sin egen vei mot en framtid i frihet.
Personlig støtter jeg en ikke-voldspolitikk, i visshet om at den muligens kan fungere som et absolutt prinsipp som kan anvendes i alle tilfeller. Jeg fastholder at frigjøringskamper som praktiserer ikkevold, bidrar til å skape den ikkevoldelige verden vi alle ønsker å leve i. Jeg avskyr vold ubetinget, samtidig som jeg, som så mange andre, ønsker å være med på å forestille meg og kjempe for sann likestilling og rettferdighet i området, av den sorten som ville tvinge grupper som Hamas til å forsvinne, okkupasjonen til å ta slutt og nye former for politisk frihet og rettferdighet til å blomstre.
Uten likestilling og rettferdighet, uten en ende på statsvolden som utøves av en stat, Israel, som selv ble grunnlagt på vold, er det ikke mulig å forestille seg en framtid, ingen framtid med sann fred – det vil si ikke «fred» som eufemisme for normalisering, som betyr å opprettholde strukturene som medfører ulikhet, rettsløshet og rasisme.
Men en slik framtid kan ikke oppnås uten at vi er fri til å snakke om, beskrive og motsette oss all vold, også den israelske statens vold i alle sine former, og å gjøre det uten frykt for sensur, kriminalisering eller uberettigede anklager om antisemittisme. Den verdenen jeg ønsker meg, er en som kjemper imot normalisering av koloniherredømme og støtter palestinsk selvbestemmelse og frihet, en verden som faktisk vil gjøre de dypeste ønskene til alle innbyggere i disse landområdene til virkelighet: å leve sammen i frihet, ikkevold, likhet og rettferdighet.
Dette håpet virker utvilsomt naivt, til og med umulig, for mange. Likevel må noen av oss være dristige nok til å fastholde det, til å nekte å tro at de strukturene som finnes i dag, vil finnes for alltid. Til det trenger vi våre diktere og drømmere, dårene som ikke lar seg temme, de som vet hvordan man organiserer seg.
Oversatt av Inger Sverreson Holmes