Under sitt besøk i Tel Aviv onsdag advarte USAs president Joe Biden Israel mot å bli oppslukt av hevn og begå samme feil som USA etter 11. september i 2001.
«Israels regjering har intet annet å tilby enn hevn», konstaterte Orly Noy, leder for det israelske menneskeretts-informasjonssenteret B’Tselem, i +972 Magazine forrige uke.
Bidens besøk understreket dybden i det Folkefronten for Palestinas frigjøring (PFLP) kaller «organisk partnerskap». USA blir gjort medansvarlig for hvordan Israel går fram når de skal eliminere Hamas fra jordas overflate, sier BBCs Jeremy Bowen.
Biden pustet til hevnbegjæret ved å hevde at IS framstår som «mer rasjonell» enn Hamas. Samtidig er USA uroet over at Israel ikke har noen exit-strategi for bakkeinvasjonen i Gaza.
Bare ikke Bibi
Meningsmålingen fra Jerusalem Post forrige fredag viser at 94 prosent av israelerne mener at regjeringen må ta ansvar for å ha blitt overrumplet av Hamas-angrepet. 75 prosent mener regjeringen har hovedansvaret, og 56 prosent mener statsminister Benjamin Netanyahu må gå. 52 prosent sier forsvarsminister Yoav Gallant må gå.
Statsråd Bezalel Smotrich fra Religiøs sionisme sa søndag at «vi må innrømme ærlig, smertelig og med bøyde hoder» at regjeringen har brutt «kontrakten mellom staten og innbyggerne (…) som ble skrevet i blod og som nå er stenket med blod».
Mens hele rekka av generaler, høyere etterretningsoffiserer og regjeringsmedlemmer har innrømmet feil og ansvar, er «Bibi» Netanyahu den eneste som ikke er på geledd. Han har imidlertid fått et pusterom i forberedelsene til bakkeoffensiven, sier Amotz Asa-El, forsker ved Shalom Hartman-instituttet i Jerusalem, til Reuters.
21 prosent mener Netanyahu bør sitte etter krigen, ifølge målingen til avisa Ma’ariv. Parallellen er Golda Meir, Israels fjerde statsminister, som måtte gå av i juni 1974 på grunn av den overrumplende Oktoberkrigen i 1973.
Murer mot innsikt
Innrømmelsene underbygger faresignalene om hva Gaza står overfor, med ringvirkninger til Vestbredden. Hevnen rommer et sterkt behov for egen oppreisning. Stemningen er så intens at statskanalen Kan blir anklaget for å være «media i Hamas’ tjeneste». Årsaken er et intervju med Yasmin Porat der hun forteller at israelske soldater drepte jøder på kibbutzen Be’eri under kamp mot Hamas.
Det finnes lite rom for å stille spørsmål om kollektiv avstraffelse. Det er illustrert ved uttalelsen til president Yitzhak Herzog, tidligere leder for Labor, om befolkningen i Gaza. Han mener at «det ikke er sant at sivile ikke er klare over, ikke er involvert. De kunne ha reist seg. De kunne ha kjempet mot det onde regimet som tok over Gaza».
Traumet som mange jødiske israelere nå befinner seg i, har rot i den relative tryggheten som betongmurene, minefeltene og piggtrådgjerdene ga dem. De murte palestinerne inne og israelernes innsikt om forholdene på Vestbredden og Gaza ute.
Hamas brøyt gjennom israelernes mentale Iron Dome.
«Netanyahu-doktrinen»
Netanyahu har flere fingre rettet mot seg. «Slutten på Netanyahu-doktrinen», erklærte Meron Rapport, redaktør for nettstedet Sikha Mekomit, etter bare to dager. Navnet er i bunn og grunn feil – selv om Netanyahu har gjennomført doktrinen i sin nær sammenhengende regjeringstid fra mars 2009.
Den har to ledd: å holde Vestbredden og Gaza atskilt for å torpedere framveksten av en palestinsk stat og å vedlikeholde den politiske splittelsen mellom selvstyremyndighetene i Ramallah og Hamas-ledelsen i Gaza, etter Fatahs mislykte forsøk på å fordrive Hamas med hjelp fra USA og Israel i juni 2007.
Doktrinen er en arv fra statsminister Ariel Sharon som nettopp framholdt kontrollen over Gaza ved å skru til og av graden av beleiring for å skjerpe okkupasjonen av Vestbredden og bygge ut annekteringen av Øst-Jerusalem for å drepe Oslo-avtalen og FN-resolusjon 242 og 338.
Canossa på larveføtter
Spranget fra Sharon, som gikk av i 2006, til Netanyahu er framveksten av Hamas med politisk og militær slagkraft, mens Fatah er blitt splittet i flere fraksjoner uten at «en tredje vei» eller at folkelig motstand har fått vokse fram.
Det er noe annet enn det muslimske brorskapet som Israel lot vokse fram som religiøs motvekt til Fatah, ved blant annet å finansiere veldedighetsarbeidet fra slutten av 80-tallet.
Netanyahu fulgte rådene fra den militære ledelsen og Sørkommandoen og etterretningsapparatet om å la Hamas bli sittende med makta i Gaza etter bombekrigene i 2014 og 2021, for å opprettholde splittelsen og for å ikke slippe IS-allierte grupper til.
De planlegger nå en blodig kanossagang på larveføtter for ansvaret som brast. Utover det er alt åpent.