John Solberg har delt denne artikkelen med deg.

John Solberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattStrømprisutvalget

Balansekunst på slak EU-line

VEKSELSTRØMMEN: Olje- og energiminister Terje Aasland fikk sannsynligvis akkurat de svarene han ønsket seg da han mottok strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» 12. oktober, skriver Jon Ivar Liverød. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTBVEKSELSTRØMMEN: Olje- og energiminister Terje Aasland fikk sannsynligvis akkurat de svarene han ønsket seg da han mottok strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» 12. oktober, skriver Jon Ivar Liverød. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Rapporten «Balansekunst» fra strømprisutvalget gir bare svarene regjeringen forventet og håpet på. Men så ble nok ikke de riktige spørsmålene stilt i mandatet heller. Rapporten gjennomsyres av EUs forutsetning om at elektrisitet er som en hvilken som helst vare, som så friksjonsfritt som mulig må flyte i hele EØS-området. Eneste forutsetning i teorien om fullkommen konkurranse som er oppfylt i «det indre» kraftmarkedet, er rasjonell adferd og profittmaksimering.

I ethvert velfungerende marked vil marginalprisen gå mot tangering av marginalkostnaden for varen. I Norge har vi opplevd at kraftprisen har vært opptil 30 ganger høyere enn tilbudssidens kostnader. Dette avviket er såpass stort at alle, både praktikere og teoretikere, burde spørre seg om dette markedet fungerer i det hele tatt. Det holder bare ikke mål å fortelle at gassprisene har økt og at det er krig i Europa. Det er bare en liten del av forklaringen. Norge er blant få land i verden med kraftoverskudd basert på ren fornybar kraft.

Rapporten gir et flott historisk tilbakeblikk på hvordan vårt kraftmarked har blitt konstruert og utviklet siden 80-tallet. På sett og vis har modellen vi nå har i EØS-området blitt skapt ut fra norske og nordiske løsninger med målsetting om forsyningssikkerhet. Det har tjent oss godt, men det var da EUs frie flyt blir mer virksom i 2019 at problemene oppsto.

I rapporten gjøres det kun analyser av mulighetsrommet innenfor dagens modell. Svarene er i hovedsak at det er utfordrende å tilpasse seg slik at Norge får tilbake sitt stabile og gode prisbilde. Det er i hovedsak regelverket i EU som hindrer oss. Det eneste saliggjørende er utbygging av mer kraft. Rapporten konkluderer med at vi bare må avfinne oss med sterke prisvariasjoner i framtiden.

Et annet forhold som kommer tydelig fram, er hvor kompleks markedskonstruksjonen er sammenføyd. Det har blitt veldig mange aktører og interessenter i systemet som har stor egeninteresse i at kraftmarkedet består uforandret. Det er liten tvil om at dagens kraftmarked ikke fungerer for Norges befolkning. Vi har i utgangspunktet nesten hundre prosent fornybarandel i kraftmiksen vår, og samtidig har vi overskudd.

«Utvalget har kun vurdert hvordan man kan flikke på et marked som svikter»

Istedenfor å se til andre modeller med betydelig mer suksess, som for eksempel Sveits, har utvalget kun vurdert hvordan man kan flikke på et marked som svikter. I Norge fikk vi i 2021–2022 kraftpriser som økte med ti-gangen, mens prisjusteringene i Sveits var på noen få prosent. «I Norge har de gjort strøm til en råvare, mens i Sveits er elektrisitet en ressurs for folket», sier Tobias Strauman, professor ved universitetet i Zürich, i et intervju med CNBC tidligere i år. Han mener privatiseringen av energibransjen er uheldig. «På kort sikt var nok det en god idé, men det er ikke veldig bærekraftig. Vi ser flere av de største økonomiene bli hjemsøkt av det nå».

Den brå prisoppgangen i kraftmarkedene trigget inflasjonen vi etter hvert har fått store problemer med å stagge. Vi har nå en dyrtid. Hele Eurosonen fikk skyhøy inflasjon, mens Sveits fikk en inflasjon på tre prosent. I år er den nede i 2,5 prosent og til neste år er målet 1,8 prosent. Og hvis du lurer på hva sentralbankrenten i Sveits er, ja, så er den på 1,75 prosent.

Vårt kraftsystem har noe til felles med Sveits, men de har en mindre vannkraftandel. Den er på 56 prosent. Resten av kraftmiksen består av kjernekraft og litt vindkraft. Selv om landet er vesentlig mindre i areal, så er det naturlig å tro at linjebygging er vel så utfordrende i fjellmassivene.

Rapporten fra Strømprisutvalget har et veldig snevert syn på samfunnsøkonomisk nytte. Energi er selve navlestrengen i samfunnsmaskineriet. Rapporten tar kun for seg ressursutnyttelse og effektiv produksjon for markedsaktørene. Tilbakekoblingene for planleggingen er kun med hensyn til å balansere kraftmarkedene og har bare økonomiske insentiver. Rapporten gir ingen analyse for hvordan prisgaloppen påvirker andre deler av økonomien og øvrige markeder.

Det er balansekunst å blidgjøre Brussel og samtidig få med seg Norges befolkning!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bioteknologirådet

Snever rolle­for­stå­else, Myskja

I sin kronikk 16. juni skriver Bjørn Myskja at Bioteknologirådet har gjort seg selv irrelevante. Vi er uenige i dette. Myskja, som selv er tidligere nestleder, foreslår å legge ned Bioteknologirådet basert på at vi har utført en av våre kjerneoppgaver: å vurdere om dagens lovverk for bruk av bioteknologi fungerer etter hensikten. Hensikten med genteknologiloven er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Myskja viser til Bioteknologirådets nylige uttalelse om dagens modell for vurdering av bærekraft, samfunnsnytte og etikk (BSE) i forbindelse med utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) er hensiktsmessig. Vi har et samfunnsoppdrag som går langt utover å vurdere enkeltstående søknader om utsetting GMO.

Skattekommisjonen

Raseriet inneholder et håp

Mange er forbanna på Arbeiderpartiet som svikter løftene med å gjøre forskjellene mellom folk mindre. Nå går partiet inn for en skattepolitikk som skal gjøre de rike rikere og betales av usosiale avgifter for folk flest. Er skam noe som ikke finnes lenger? Arbeiderpartiet skal være glad for at folk er forbanna. Raseriet inneholder et håp om at de fremdeles har et sosialdemokratisk bein i kroppen og legger om kursen. De som ikke er rasende, har forlengst slutta å forvente noe av dem. I alle tariffoppgjør hører vanlige folk at de må ta ansvar og vise moderasjon, tenke på helheten og så videre, og så videre – når kommer talene som kan mobilisere de rikeste til å være med på å ta ansvar for velferdsstaten og et solidarisk fellesskap? Dette er de beste norske verdiene, og Ap er i ferd med å skrote dem.

Eu

Reali­tets­ori­en­tering

EUs jordbrukspolitikk skal sikre bonden, beredskapen og bosetningen; slik også norsk jordbrukspolitikk skal. Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse hevder i Klassekampen 8. juni at vi gir en misvisende fremstilling av norsk jordbrukspolitikk og tilsvarende politikk i EU i i vår kommentar til Bjørgulv Braanens leder 20. mai, hvor han var kritisk til EU-samarbeidet på dette området. Smedshaug reagerer på en påpekning fra vår side om at EU, i likhet med Norge, har som mål å likestille bøndenes årsinntekt med lønnstakernes gjennomsnittsinntekt i de enkelte medlemsstatene, og at de kuttene EU har gjort i de tradisjonelle jordbrukssubsidiene er overført til andre satsningsområder som for eksempel regional utvikling og grønn omstilling i landbruket. Smedshaug mener at ressursbruken i EU på jordbruksområdet er stabil og «trolig fallende» og at EUs bygdeutvikling er på vikende front, mens reguleringene, påbudene og forbudene øker. Dette er etter vår mening ikke riktig. Gjennom en grundig analyse av EUs felles landbrukspolitikk og forsøk på å forstå hvordan land som Finland, Sverige og Østerrike har tilpasse sitt jordbruk til denne, har vi kommet til en helt annen konklusjon enn Smedshaug. I et Civita-notat viser vi at utviklingen i den norske jordbrukspolitikken langt på vei er et speilbilde av hvordan EUs felles landbrukspolitikk har utviklet seg de siste årene. Stortinget har vedtatt fire mål for en fremtidig norsk landbrukspolitikk, og de er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk (CAP). Den skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen. Vi mener derfor at Smedshaugs og Braanens syn på EUs felles landbrukspolitikk, og de nasjonalstatlige, regionale og lokale tiltakene som EUs medlemsland kan supplere denne med, trenger en realitetsorientering hvis vi skal kunne si noe om hvordan denne skiller seg fra den norske jordbrukspolitikken.