John Solberg har delt denne artikkelen med deg.

John Solberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattStrømprisutvalget

Balansekunst på slak EU-line

VEKSELSTRØMMEN: Olje- og energiminister Terje Aasland fikk sannsynligvis akkurat de svarene han ønsket seg da han mottok strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» 12. oktober, skriver Jon Ivar Liverød. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTBVEKSELSTRØMMEN: Olje- og energiminister Terje Aasland fikk sannsynligvis akkurat de svarene han ønsket seg da han mottok strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» 12. oktober, skriver Jon Ivar Liverød. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Rapporten «Balansekunst» fra strømprisutvalget gir bare svarene regjeringen forventet og håpet på. Men så ble nok ikke de riktige spørsmålene stilt i mandatet heller. Rapporten gjennomsyres av EUs forutsetning om at elektrisitet er som en hvilken som helst vare, som så friksjonsfritt som mulig må flyte i hele EØS-området. Eneste forutsetning i teorien om fullkommen konkurranse som er oppfylt i «det indre» kraftmarkedet, er rasjonell adferd og profittmaksimering.

I ethvert velfungerende marked vil marginalprisen gå mot tangering av marginalkostnaden for varen. I Norge har vi opplevd at kraftprisen har vært opptil 30 ganger høyere enn tilbudssidens kostnader. Dette avviket er såpass stort at alle, både praktikere og teoretikere, burde spørre seg om dette markedet fungerer i det hele tatt. Det holder bare ikke mål å fortelle at gassprisene har økt og at det er krig i Europa. Det er bare en liten del av forklaringen. Norge er blant få land i verden med kraftoverskudd basert på ren fornybar kraft.

Rapporten gir et flott historisk tilbakeblikk på hvordan vårt kraftmarked har blitt konstruert og utviklet siden 80-tallet. På sett og vis har modellen vi nå har i EØS-området blitt skapt ut fra norske og nordiske løsninger med målsetting om forsyningssikkerhet. Det har tjent oss godt, men det var da EUs frie flyt blir mer virksom i 2019 at problemene oppsto.

I rapporten gjøres det kun analyser av mulighetsrommet innenfor dagens modell. Svarene er i hovedsak at det er utfordrende å tilpasse seg slik at Norge får tilbake sitt stabile og gode prisbilde. Det er i hovedsak regelverket i EU som hindrer oss. Det eneste saliggjørende er utbygging av mer kraft. Rapporten konkluderer med at vi bare må avfinne oss med sterke prisvariasjoner i framtiden.

Et annet forhold som kommer tydelig fram, er hvor kompleks markedskonstruksjonen er sammenføyd. Det har blitt veldig mange aktører og interessenter i systemet som har stor egeninteresse i at kraftmarkedet består uforandret. Det er liten tvil om at dagens kraftmarked ikke fungerer for Norges befolkning. Vi har i utgangspunktet nesten hundre prosent fornybarandel i kraftmiksen vår, og samtidig har vi overskudd.

«Utvalget har kun vurdert hvordan man kan flikke på et marked som svikter»

Istedenfor å se til andre modeller med betydelig mer suksess, som for eksempel Sveits, har utvalget kun vurdert hvordan man kan flikke på et marked som svikter. I Norge fikk vi i 2021–2022 kraftpriser som økte med ti-gangen, mens prisjusteringene i Sveits var på noen få prosent. «I Norge har de gjort strøm til en råvare, mens i Sveits er elektrisitet en ressurs for folket», sier Tobias Strauman, professor ved universitetet i Zürich, i et intervju med CNBC tidligere i år. Han mener privatiseringen av energibransjen er uheldig. «På kort sikt var nok det en god idé, men det er ikke veldig bærekraftig. Vi ser flere av de største økonomiene bli hjemsøkt av det nå».

Den brå prisoppgangen i kraftmarkedene trigget inflasjonen vi etter hvert har fått store problemer med å stagge. Vi har nå en dyrtid. Hele Eurosonen fikk skyhøy inflasjon, mens Sveits fikk en inflasjon på tre prosent. I år er den nede i 2,5 prosent og til neste år er målet 1,8 prosent. Og hvis du lurer på hva sentralbankrenten i Sveits er, ja, så er den på 1,75 prosent.

Vårt kraftsystem har noe til felles med Sveits, men de har en mindre vannkraftandel. Den er på 56 prosent. Resten av kraftmiksen består av kjernekraft og litt vindkraft. Selv om landet er vesentlig mindre i areal, så er det naturlig å tro at linjebygging er vel så utfordrende i fjellmassivene.

Rapporten fra Strømprisutvalget har et veldig snevert syn på samfunnsøkonomisk nytte. Energi er selve navlestrengen i samfunnsmaskineriet. Rapporten tar kun for seg ressursutnyttelse og effektiv produksjon for markedsaktørene. Tilbakekoblingene for planleggingen er kun med hensyn til å balansere kraftmarkedene og har bare økonomiske insentiver. Rapporten gir ingen analyse for hvordan prisgaloppen påvirker andre deler av økonomien og øvrige markeder.

Det er balansekunst å blidgjøre Brussel og samtidig få med seg Norges befolkning!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Statsbudsjettet

På vippe­punk­tet

Forrige uke kom nyheten om at det første vippepunktet er nådd: De tropiske korallrevene vil ikke overleve klimaendringene. Havet har blitt så varmt at fargesprakende koraller blekes hvite og dør. Koralldøden er dessverre bare starten på det som venter oss, om politikerne ikke klarer å trekke i nødbremsen. Havnasjonen Norge har tjent seg styrtrik på å bidra til å bleke de tropiske korallrevene. Med norsk olje og gass, som år etter år har gitt enorme inntjeninger til statskassen vår, har vi eksportert klimaendringer og er medskyldig i at jorden nå har nådd sitt første vippepunkt. Det er derfor både flaut og katastrofalt at Norge ikke klarer å bruke denne rikdommen til å omstille samfunnet vårt. Da klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen ble konfrontert med vippepunktet, sa han at dette bør være en påminner om at hele verden er nødt til å ta grep nå. Samme uke leverer Ap et statsbudsjett som er milelangt unna å gi oss den omstillingen vi trenger.

Politikerforakt

No more than one King!

I USA demonstrer millioner av folk mot president Trump under parolen «No Kings». Dette fordi Trump svikter demokratiet og opphøyer seg selv og sin familie. Kanskje vi her på berget bør demonstrere mot statsminister Jonas og finansminister Jens under parolen «No more than one King». Vi er så heldige at vi har vår flotte, empatiske og folkelige kong Harald og trenger ikke flere som utfordrer ham. Arrogante politikere som driver med løgn, som ikke vil innrømme og selv ikke står opp for sine feil, trenger vi ikke. Dessverre er dette blitt et problem på begge sider av de politiske skillelinjer og jeg med mange har mistet tillit og føler forakt for våre toppolitikere. At vår statsminister og finansminister bryter med Stortingets tradisjoner og selv ikke møter til spørretimen, forteller meg om mangel på respekt for våre øverste tillitsvalgte.

Arbeiderpartiet

Tilliten vår til Ap er tynnslitt

Med kirurgisk presisjon gikk finansminister Jens Stoltenberg, statsminister Jonas Gahr Støre og Arbeiderparti-regjeringa til verks for å fjerne en rekke av Senterpartiets store politiske gjennomslag fra tida i regjering sammen. Slik behandler Ap «venner». Dette gjorde de etter å ha drevet aktiv valgkamp på disse sakene og solt seg i glansen av Senterpartiets gjennomslag. De løy, og ble tatt med buksene nede. Etter en uke hvor Arbeiderpartiet har forsøkt å kommunisere seg ut av krisen, måtte de tirsdag kveld krype til korset og gjøre full retrett. Forklaringene har vært mange. Først ville de ikke innrømme at de hadde lovet dette, så beklaget de at dette hadde kommet feil ut, flere av Aps ordførere sa videre at de hadde løyet, så kom statsråd Sigrun Aasland i helga og mente at dette ikke var noe løftebrudd og til slutt sier statsminister Jonas Gahr Støre at de hadde gjort «en feil», ikke «løyet». Denne vinglinga og forsøk på tåkelegging av en av tiårets største politiske skandaler, innbyr ikke til økt tillit eller samarbeid.