John Solberg har delt denne artikkelen med deg.

John Solberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattStrømprisutvalget

Balansekunst på slak EU-line

VEKSELSTRØMMEN: Olje- og energiminister Terje Aasland fikk sannsynligvis akkurat de svarene han ønsket seg da han mottok strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» 12. oktober, skriver Jon Ivar Liverød. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTBVEKSELSTRØMMEN: Olje- og energiminister Terje Aasland fikk sannsynligvis akkurat de svarene han ønsket seg da han mottok strømprisutvalgets rapport «Balansekunst» 12. oktober, skriver Jon Ivar Liverød. Foto: Håkon Mosvold Larsen, NTB

Rapporten «Balansekunst» fra strømprisutvalget gir bare svarene regjeringen forventet og håpet på. Men så ble nok ikke de riktige spørsmålene stilt i mandatet heller. Rapporten gjennomsyres av EUs forutsetning om at elektrisitet er som en hvilken som helst vare, som så friksjonsfritt som mulig må flyte i hele EØS-området. Eneste forutsetning i teorien om fullkommen konkurranse som er oppfylt i «det indre» kraftmarkedet, er rasjonell adferd og profittmaksimering.

I ethvert velfungerende marked vil marginalprisen gå mot tangering av marginalkostnaden for varen. I Norge har vi opplevd at kraftprisen har vært opptil 30 ganger høyere enn tilbudssidens kostnader. Dette avviket er såpass stort at alle, både praktikere og teoretikere, burde spørre seg om dette markedet fungerer i det hele tatt. Det holder bare ikke mål å fortelle at gassprisene har økt og at det er krig i Europa. Det er bare en liten del av forklaringen. Norge er blant få land i verden med kraftoverskudd basert på ren fornybar kraft.

Rapporten gir et flott historisk tilbakeblikk på hvordan vårt kraftmarked har blitt konstruert og utviklet siden 80-tallet. På sett og vis har modellen vi nå har i EØS-området blitt skapt ut fra norske og nordiske løsninger med målsetting om forsyningssikkerhet. Det har tjent oss godt, men det var da EUs frie flyt blir mer virksom i 2019 at problemene oppsto.

I rapporten gjøres det kun analyser av mulighetsrommet innenfor dagens modell. Svarene er i hovedsak at det er utfordrende å tilpasse seg slik at Norge får tilbake sitt stabile og gode prisbilde. Det er i hovedsak regelverket i EU som hindrer oss. Det eneste saliggjørende er utbygging av mer kraft. Rapporten konkluderer med at vi bare må avfinne oss med sterke prisvariasjoner i framtiden.

Et annet forhold som kommer tydelig fram, er hvor kompleks markedskonstruksjonen er sammenføyd. Det har blitt veldig mange aktører og interessenter i systemet som har stor egeninteresse i at kraftmarkedet består uforandret. Det er liten tvil om at dagens kraftmarked ikke fungerer for Norges befolkning. Vi har i utgangspunktet nesten hundre prosent fornybarandel i kraftmiksen vår, og samtidig har vi overskudd.

«Utvalget har kun vurdert hvordan man kan flikke på et marked som svikter»

Istedenfor å se til andre modeller med betydelig mer suksess, som for eksempel Sveits, har utvalget kun vurdert hvordan man kan flikke på et marked som svikter. I Norge fikk vi i 2021–2022 kraftpriser som økte med ti-gangen, mens prisjusteringene i Sveits var på noen få prosent. «I Norge har de gjort strøm til en råvare, mens i Sveits er elektrisitet en ressurs for folket», sier Tobias Strauman, professor ved universitetet i Zürich, i et intervju med CNBC tidligere i år. Han mener privatiseringen av energibransjen er uheldig. «På kort sikt var nok det en god idé, men det er ikke veldig bærekraftig. Vi ser flere av de største økonomiene bli hjemsøkt av det nå».

Den brå prisoppgangen i kraftmarkedene trigget inflasjonen vi etter hvert har fått store problemer med å stagge. Vi har nå en dyrtid. Hele Eurosonen fikk skyhøy inflasjon, mens Sveits fikk en inflasjon på tre prosent. I år er den nede i 2,5 prosent og til neste år er målet 1,8 prosent. Og hvis du lurer på hva sentralbankrenten i Sveits er, ja, så er den på 1,75 prosent.

Vårt kraftsystem har noe til felles med Sveits, men de har en mindre vannkraftandel. Den er på 56 prosent. Resten av kraftmiksen består av kjernekraft og litt vindkraft. Selv om landet er vesentlig mindre i areal, så er det naturlig å tro at linjebygging er vel så utfordrende i fjellmassivene.

Rapporten fra Strømprisutvalget har et veldig snevert syn på samfunnsøkonomisk nytte. Energi er selve navlestrengen i samfunnsmaskineriet. Rapporten tar kun for seg ressursutnyttelse og effektiv produksjon for markedsaktørene. Tilbakekoblingene for planleggingen er kun med hensyn til å balansere kraftmarkedene og har bare økonomiske insentiver. Rapporten gir ingen analyse for hvordan prisgaloppen påvirker andre deler av økonomien og øvrige markeder.

Det er balansekunst å blidgjøre Brussel og samtidig få med seg Norges befolkning!

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Charlie kirk

Ingen martyr

Det er nesten gått inflasjon i begrepet «martyr» etter mordet på den amerikanske aktivisten Charlie Kirk. Ikke minst har man sett dette i deler av den kristelige pressen i Norge. I Klassekampen lørdag 20. september hamrer redaktøren i en av disse avisene, Vebjørn Selbekk i Dagen, inn sitt budskap over to avissider, uten forbehold: Charlie Kirk er en martyr. Slik bidrar Selbekk til å utvanne, forflate og fordumme et begrep som har vært viktig både i kirkehistorien og kulturhistorien. Språkhistorisk betyr ordet «vitne» og blir også definert som «blodvitne». Det er betegnelsen på en person som har blødd og/eller dødd for en viktig sak, først og fremst for sin religiøse tro.

Språk

Ad sinistram

I Klassekampen 20. september slår Zeb Bacary Stenseng-Molven «Et slag med og for venstrehånden» – om negative holdninger knyttet til venstre – latin sinistra. Det har en grei forklaring. Romerne overtok etruskernes spådomsskikker, og en av metodene var å tolke fuglenes flukt ved soloppgangen i øst. Hvis fuglene lettet fra trærne og fløy ad dextram, ‘mot det varme sør’, var det et godt tegn. Fra Proto-West Germanic *rihtijan (tysk richter) har engelsk fått right, som både betyr ‘høyre’ og ‘rett/riktig’.

Idrett

Avlys kampen!

Den israelske staten er i gang med sitt folkemord på Gaza. Samtidig skal Norge spille landskamp mot det israelske landslaget 11. oktober. Dette skjer på et tidspunkt der presset mot okkupasjonsstaten øker over hele verden. Hvordan er det mulig at den norske regjeringen og Norges Fotballforbund i en slik situasjon vil bidra til å gi den israelske staten positiv oppmerksomhet? Fotballkampen representerer fredelig kappestrid – mot en terrorstat? Store deler av det norske folket fortviler. Dette vil vi ikke være med på. For 61 år siden sto vi overfor en lignende situasjon: Våren 1964 ble det kjent at det norske tennislandslaget skulle spille landskamp mot Sør-Afrika.