I 1964 ble det utgitt et essay med tittelen «Nothing Personal» i USA. Essayet var skrevet av den amerikanske forfatteren og aktivisten James Baldwin, og begynner med hans skildring av den kaotiske opplevelsen av å se på amerikansk reklamefinansiert tv på 1960-tallet: Smilende ansikter og yppige kvinneformer ble brukt for å skape et kunstig begjær hos mennesker til å skaffe seg ulike varer, som en bestemt dusjsåpe eller dyr håndkrem. Seksti år og et internett senere, har markedskreftenes påvirkning på mennesker trengt seg inn overalt, inn våre innerste rom. I oppmerksomhetsøkonomiens tid utspiller det seg en knallhard kamp om vårt mimetiske begjær, et begjær som både skapes og manipuleres av dopamin-utløsende algoritmiske mekanismer hvert eneste minutt vi er «oppkoblet».
Alan Lucien Øyens nye forestilling «Nothing Personal» strekker seg fra det dypt poetiske og eksistensielle, til det rent overfladiske.