Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Alan Lucien Øyens nye forestilling «Nothing Personal» strekker seg fra det dypt poetiske og eksistensielle, til det rent overfladiske.

Tidvis et slående presist speil på samtida

Nothing Personal

Den Norske Opera og Ballett

Koreagrafi og regi: Alan Lucien Øyen

Tekst: Andrew Wale/Alan Lucien Øyen

Musikk: Alexandre Desplat

Med: Nasjonalballetten, Nasjonaloperaen, Kate Pendry, Daniel Proietto, Anton Skrzypiciel, Andrew Wale, Yvonne Øyen

I 1964 ble det utgitt et essay med tittelen «Nothing Personal» i USA. Essayet var skrevet av den amerikanske forfatteren og aktivisten James Baldwin, og begynner med hans skildring av den kaotiske opplevelsen av å se på amerikansk reklamefinansiert tv på 1960-tallet: Smilende ansikter og yppige kvinneformer ble brukt for å skape et kunstig begjær hos mennesker til å skaffe seg ulike varer, som en bestemt dusjsåpe eller dyr håndkrem. Seksti år og et internett senere, har markedskreftenes påvirkning på mennesker trengt seg inn overalt, inn våre innerste rom. I oppmerksomhetsøkonomiens tid utspiller det seg en knallhard kamp om vårt mimetiske begjær, et begjær som både skapes og manipuleres av dopamin-utløsende algoritmiske mekanismer hvert eneste minutt vi er «oppkoblet».