Den amerikanske Disney-filmen «Frost» er blitt et allestedsnærværende kommersielt kulturprodukt. Jeg har sett filmen mange flere ganger enn jeg strengt tatt har villet, og jeg lever i et hjem med mange Frost-produkter. Som Disney-film er den heller slett ikke så verst. Den har kvinneroller med agens, og moralen er langt på vei at man må klare seg uten menn og at romantisk kjærlighet ikke er livets mål. Det er noen hakk opp fra Askepott. I 2018 hadde musikalen basert på filmen premiere på Broadway.
Det Norske Teatret har nok sett oppgaven om å lage en nordisk versjon av Frost som en mulighet de ikke har kunnet la gå fra seg. De har også satt inn en mengde ressurser på å få det til. For de som av ulike grunner har klart å unngå de siste ti årenes frostomania, handler fortellingen om prinsessene Elsa og Anna. Elsa har magiske krefter og kan skyte is og snø ut av hendene. Etter en ulykke der isen nesten tar livet av søsteren, blir de adskilt, og den dagen Elsa skal krones til dronning, går alt galt: Anna erklærer at hun vil gifte seg med en prins hun nettopp har møtt, og Elsa legger hele kongeriket Arendelle i en evig vinter mens hun flykter til fjells. Anna blir truffet av isen når hun prøver å hjelpe, og det viser seg til slutt at det bare er ekte kjærlighet som kan løfte trolldommen og redde Anna, og denne kjærligheten er den som finnes mellom søstrene.
Det er det islandske teatret Vesturport og regissør Gísli Örn Garðarsson som står bak den nye, nordiske versjonen i samarbeid med Det Norske Teatret. Scenograf Börkur Jónsson har skapt en fin og fleksibel, men litt kjedelig scene som enkelt veksler fra Anna og Elsas soverom på slottet til de frosne fjellene. Christina Lovery har laget kostymer som ligner klesdraktene fra filmen, men som har noe egenart. Ensemblet på Det Norske Teatret gir alt de har, og det er ganske mye. Mimmi Tamba og Ina Svenningdal som henholdsvis Elsa og Anna viser med all tydelighet at de er blant Norges beste musikalskuespillere. Tamba synger kraftballadene med overbevisning, og Svenningdal er enda bedre enn jeg har hørt henne før.
Forestillingen er ellers litt flat, fordi den går for nesten fullt trøkk hele tiden. I avslutningsnummeret før pause kulminerer det i filmens mest kjente scene, Elsas sang «Let it go», som i ny nynorsk oversettelse har fått tittelen «Det må ut». Da smeller det fra konfettikanoner med plastsnø, og snøen blåser ut over salen til vill jubel og begeistring blant publikum. Det fulle trøkket har dermed litt å gå på, men forestillingen mangler mer ettertenksomme partier. De hyppige sceneskiftene og fokuset på fremdrift gjør at budskapene om kjærlighet forsvinner i rent show, og det er lite karakterutvikling eller underbygging av karakterenes agens.
Dette gjør at forestillingen får form av en slags hitparade der vi nærmest venter på at det skal komme en ny sang eller bare en liten musikalsk referanse som plasserer oss i det universet vi allerede kjenner. Gjenkjennelsesfaktoren blir viktigere enn tekst, visuell estetikk og innsats. Jeg har lyst til å kalle det en «Stjernekamp»-effekt, der vi skal bli grepet av showet og de eksisterende sangene. Ingenting nytt skal bringes til torgs, og musikk er ikke lenger er en kunstart, men en samling gjenkjennbare låter vi kan sammenligne med originalen. Dette preger en ny og mer kommersiell måte å se kunst på i Norge. Teatrene har holdt igjen. De har laget teater for det brede laget av befolkningen, men de har ikke vært styrt av utelukkende kommersielle interesser. Når Det Norske Teatret også blir grepet av stjernekampeffekten, er heller ikke teatret en selvstendig eller fremadstormende kunstart.
Frost er en fallitterklæring for norsk teater. Det er et politisk spørsmål om det er dette de offentlig finansierte norske teaterhusene skal lage. Det Norske Teatret pleide for ikke lenge siden å være Norges mest risikovennlige teater. Hvis vi skal tilbake dit, må det politisk handling til. Bevilgningene til norske institusjonsteatre må øke. Nå skjer ikke dette i statsbudsjettet for 2024, så da får jeg bare oppfordre alle de som har råd til det, til å ta turen til Det Norske Teatret for å få show og plastsnø i håret. Kanskje vil det finansiere skapelsen av det teatret jeg mener vi faktisk fortjener, mens vi fortsetter å jobbe for å gjenreise teatret.