Niels Fredrik Dahls forrige roman, den kritikerroste «Mor om natten» fra 2017, viste at virkelighetslitteraturen til tider kan anta så poetiske former at spørsmål om realitetsforankring føles overflødig, ja nesten upassende. Som tittelen antydet var det et portrett av Dahls mor. Et pent stykke inne i romanen avslørte forfatteren dog at boka egentlig skulle ha handlet om hans far som hadde hatt en usedvanlig barndom: «Det var en selvfølge for meg at det var hans historie jeg en gang skulle skrive. Den eventyrlige og kalde oppveksten. Men sånn ble det ikke». Som leser skjønte man veldig godt hvorfor. Det mørke kvinneportrettet i «Mor om natten» var båret av et stort eksistensielt trykk og kunne ubesværet veksle med jeg-fortellerens hudløse skildringer av egne problemer med alkohol, skrivesperre og dragning mot utroskap. Hos mor fant forfatteren et stoff han akutt bare måtte skrive om, og det kom det stor litteratur ut av.
Niels Fredrik Dahl pusler sammen biter av minner om faren til en tankevekkende, vellykket oppvekstmosaikk.
Far alene i verden
