Catherine Malabou
Fredløs nytelse. Klitoris og tanke
Sakprosa
Oversatt av Hanne Herrman
Solum Bokvennen 2023, 202 sider
Jeg stusser litt ved tittelen «Fredløs nytelse». Ordene stanger liksom i hverandre – fredløs (rastløs, urolig, invadert?) og nytelse (velbehag, sinnsro, lettelse?). Skal nytelsen få være i fred? Jeg syns da det, men er den ikke vel så ofte uforutsigbar, ustadig? Etterfulgt av tomhet, utmattelse, søvn?
Da jeg først hørte om Catherine Malabous bok om klitorisens idéhistorie – utgitt på fransk i 2020 – var det fra en venninne som mente at denne måtte jeg lese. Oversettelsen til norsk har tatt tid, men når jeg nå omsider tar fatt på første kapittel – ‘Utslettelser’ – føles det lovende, faktisk oppstemmende. Klitoris har «alltid vært forbundet med tøylesløs nytelse,» står det. «Utslettet og lidderlig». Det er det eneste organet «som ikke kan brukes til noe – et ingenting . Alle tings ingenting, et gigantisk ingenting, den kvinnelige nytelsens alt og ingenting».
Malabou tar opp tråden fra sin forskning i «Hva skal vi gjøre med hjernen vår?» (2017), og bringer plastisitetsbegrepet inn i debatten om kjønnsforståelse. Motivasjonen den gangen var å utfordre et deterministisk «født-sånn-blitt-sånn»-menneskesyn, og vise at hjernen er i konstant utvikling – både motstandsdyktig og passiv. Hun skriver i skjæringspunktene mellom biologi, filosofi og politiske spørsmål.
Sanser og organer er som kjent ikke nøytrale, men inndelt i et kulturelt hierarki der øyet tradisjonelt har raget over øret, hjernen over magen. Klitoris er muligens på bunnen i dette kastesystemet, selv om – som Malabou påpeker – noe har blitt bedre i nyere tid. For meg er nettopp ubrukeligheten interessant; den formålsløse orgasmen. Få eller ingen kan tjene på «denne lille, struttende hemmeligheten som klorer seg fast».
«Fredløs nytelse» omtales av forfatteren selv som «en bok mot dominering» og «en utforskning av feminisme», og preges av et samlende engasjement. Det kommer ikke minst til uttrykk i kildebruken, der Malabou går i dialog med tenkere som Simone de Beauvoir, Audre Lorde og Luce Irigaray – satt opp mot mannlige kandidater som Jacques Lacan, Jean-Paul Sartre og Giorgio Agamben, for å nevne noen.
«Fredløs nytelse» er ingen lettlest bok. Forfatteren gir heller leseren noe å strekke seg etter, eventuelt bryne seg på – heldigvis! Korte kapitler gir oversikt, og oversetter Hanne Herrman har gjort et glitrende arbeid i overføringen til norsk.
For de som kan trenge en innføring i det filosofiske tankegodset, er etterordet av Emmanuel T. Frogner oppklarende og informativt. Malabou er dessuten en strålende formidler og skriver med finesse om sammenhengen mellom tanke og sex. Hun evner å gjøre de akademiske funderingene spennende, med elegante setninger og oppsiktsvekkende observasjoner (hvem visste at alle kvinnelige pattedyr er utstyrt med klitoris?).
Med Carla Lonzis oppfordring «La oss spytte på Hegel!» som utgangspunkt innleder Malabou en diskusjon om den tyske filosofens dialektikk. Den italienske radikalfeministen Lonzi motsatte seg Hegels begrep om herre-slave-forholdet – et sentralt motiv i «Åndens fenomenologi» (1807) – til fordel for et konsept om forskjellighet. Malabou ser Lonzis aktivisme som opphavet til en ny feminisme – en av flere – som anerkjenner ulikhet.
Diskusjonen bikker hintvis over i det tidsriktige, men Malabou unngår et rigid enten/eller. Bakgrunnen for teksten synes nettopp å være et ønske om å løsne opp i steile motpoler. Forfatteren tenker med og mot seg selv (og andre), og gir grobunn for videre fordypninger.
Jeg blir oppspilt når Malabou vier et kapittel til Lars von Triers film «Nymphomaniac». Språklig overskudd er det også når hun siterer Annie Sprinkle, via Paul B. Preciados «An Apartment on Uranus» (2019). «Sprinkle sier at San Francisco er Amerikas klitoris ; det minste og mektigste organet i landet: 121 km i et ultra-elektrifisert område, herfra strømmer silisiumnettverkene som knytter verden sammen,» gjengir hun.
Mest glede av boka har jeg når Malabou åpner ordenes flertydighet. For eksempel skiller hun mellom «et forhold til makten» og « maktforhold », og retter oppmerksomheten mot mulighetsrommet mellom de to. Filosofen kvier seg mot «falliske» beskrivelser av klitoris, som i Sprinkles overmektige metafor, og demonstrerer makten som ligger i ord.
I kontrast til en fastlåst identitet legger hun vekten på foranderlighet, det ikke-intakte, porøsiteten mellom det indre og ytre: «En kropp er alltid disponert for å flytte på seg, den er et sirkulerende, telepatisk knutepunkt». Plastisiteten er like destruktiv som den er skapende.
Når hun peker på etymologien til ordet anarki – på gresk an-arkhia , «fravær av påbud» – tydeliggjør Malabou også kroppens forbundethet med «den intime makten». Slik sår hun muligens en anarkistisk kime, begynnelsen på den falliske dominansens ruin. En invitasjon til å stimulere våre myke sider? Om ikke annet er det en besnærende forestilling.
