Tippoldemoren min het Bertha, og da hun fødte en datter i Sulitjelma i 1902, kalte hun henne Edel Kathinka. Jeg vet ikke hvorfor hun valgte akkurat det navnet – kanskje var det bare, som faren min mener, et typisk nordnorsk navn. Jeg for min del, når jeg tillater meg å dikte, tror heller at hun ville gi den vesle jenta si det fineste og rikeste hun kunne tenke seg. For noe særlig mer enn et navn hadde ikke Bertha å gi.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
