Audun Lysbakken kritiserer blant andre undertegnede for å «spore av» en debatt om hvordan venstresiden kan nå ut til arbeidere (Klassekampen 27. september). Årsaken er et essay jeg skrev om meningsprodusentenes manglende interesse for arbeiderklassen (Klassekampen 1. august). Anklagen er underlig sett i lys av de positive tilbakemeldinger essayet høstet, spesielt fra en venstreside lei av å se identitetspolitiske hensyn fortrenge klassepolitikk.
Især er det «woke» Lysbakken ikke vil se bli diskutert. Mest påfallende i hjertesukket er hvor dårlig det viser seg at han forstår fenomenet. (Som òg kan sies om Runar Døvings bidrag (Klassekampen 30. september), som med sin kjefting på «sinte eldre menn», mer enn noe annet likner et ønske om å bli kompis med ungdommen.)
Lysbakken advarer sine mot å godta «motstandernes premisser» ved å «adoptere begrepet woke». Woke «sier svært lite om norsk virkelighet», men «fungerer som metode for deler av høyresiden til å hente elementer av amerikansk kulturkrig til Norge».
Først: Woke er mer enn scenenekt, som Lysbakken reduserer fenomenet til. Som ordet antyder, handler woke om årvåkenhet. Om oppvåkning fra en falsk bevissthet, med skjulte, systemiske skjevheter vevet inn i vestlige samfunnsinstitusjoner. Skjevhetene rammer ulike minoriteter, og de representeres og reproduseres i språk, kulturprodukter og tradisjoner.
Strømningene inngår ikke i en organisert bevegelse. Snarere er woke en sekkebetegnelse på aktivisme viet avsløring av systemisk undertrykkelse. Det kan skje fra utsiden, men aktivister kommer seg òg inn i institusjonene. Spesielt høyere utdanning har sett en oppblomstring av Diversity, Equity, and Inclusion-stillinger. Hundrevis av amerikanske colleger har opprettet såkalte «Bias Response Teams».
Woke kan ses som en blanding av nymarxistiske og postmodernistiske konsepter. Nymarxistisk ved at woke-aktivister deler Frankfurterskolens tanke om filosofi som en rent kritisk virksomhet. Forskning var for nymarxistene ikke en verdinøytral øvelse, men et redskap ment å, om vi siterer Ragnvald Kalleberg, «virkeliggjøre det frie samfunn og det myndige menneske». Gjennom utrettelig samfunnskritikk hjelper intellektuelle den undertrykte med å utvikle bevissthet om sosiale urettferdigheter. «Fra begynnelse til slutt er det en teoretisk så vel som en praktisk kritikk av eksisterende samfunn», summert opp av den «kritiske» marxist Karl Korsch.
Postmodernistisk fordi woke-fenomenet omfavner relativisme, avviser overgripende fortellinger til fordel for subjektive opplevelser og tviler på vitenskapens evne til å avdekke objektive sannheter. Før noe annet preges woke-aktivismen av opphenget i språk som maktinstrument. Da Richard Dawkins etter en kanselleringskampanje fikk sin Humanist of the Year-pris trukket tilbake, var begrunnelsen at han fornedret marginaliserte grupper og kledde det i «scientific discourse».
En rekke nye «kritiske» teorier har utviklet seg med tiden, med fellesnevnere som plasserer dem under woke-paraplyen. Eksempelvis postkolonial teori som «avslører» fortellingen Vesten har konstruert om Østen eller queer-teoris «frigjøring» fra kjønnsnormer.
Kritisk raseteori ser rasisme ikke i å hevde at såkalte «menneskeraser» er overlegne andre, slik vi er vant til å tenke om rasisme, men i hvordan diskurser og normer reproduserer rasisme i sosiale institusjoner. Sagt med Barbara Applebaum i «Being White, Being Good», bidrar «white people, through the practice of whiteness and by benefiting from white privilege, […] to the maintenance of systemic racist injustice». Rasisme blir en forbrytelse uten bevisste forbrytere. «Det er ikke mulig å redusere rasisme til individuelle fordommer», skrev Kajsa Ekis Ekman 4. juli i år i Klassekampen: «Rasismen er en […] tankestruktur som preger hele den industrialiserte verden, ettersom rasismen bygget den.»
Å være woke minner om det å oppnå klassebevissthet. Og slik det ikke var enkeltkapitalister, men systemet som var problemet i marxismen , gjelder det samme i «kritiske» teorier: Systemet er diskriminerende innrettet fra starten. Selv i matematikkfaget skal «systemisk undertrykkelse» røykes ut, nylig illustrert ved at en mattelærer i Seattle ønsket å se etniske studier luke ut giftig, hvit maskulinitetskultur fra en undervisning «basert på hvit overherredømmekultur».
Det er under merkelappen identitetspolitikk at woke motiverte den gang Chicagos ordfører Lori Lightfoots beslutning om å la seg intervjue utelukkende av ikke-hvite journalister. For som en aforisme av identitetspolitiker Ibram X. Kendi låter: «The only remedy to past discrimination is present discrimination.»
Woke-bevegelsen mener ytringsfrihet og toleranse i det liberale demokrati bare tjener de mektige. En kan mene at woke-fenomenet ikke hører hjemme i Norge, men her er det nå likevel: To professorer fra Universitetet i Bergen, klart influert av nymarxist Herbert Marcuses essay om repressiv toleranse, har hevdet i Khrono at ytringsfrihet er den «hvite majoritets» våpen for å avlede oppmerksomheten bort fra «strukturelle ulikhetsproblemer» og «mobilisere mot minoriteter og progressive stemmer».
Førsteamanuensis og selverklært ekspert på «kritiske hvithetsstudier og kritisk raseteori» Sandra Fylkesnes er opptatt av «hvit overlegenhetsideologi» som «en hvit form for skjult hverdagsrasisme som er såpass internalisert i våre hoder at den kommer til uttrykk i praksiser vi hvite oppfatter som normale og hverdagslige». Forsker Mona Abdel-Fadil etterlyser «avkolonisering» av pensum, og mer mangfoldshåndtering i akademia: «[I] akademia, trass i at mange har kunnskap og er trena i å forstå maktstrukturar og korleis dei kan fungere, [er ein] ofte blind for at ein er med på å promotere fordomsfulle oppfatningar av andre.»
Så til høyresidens påståtte kulturkrigsimport: Sto høyresiden bak utspillet til Oslo Arbeiderpartis Kamzy Gunaratnam om å kurse kommuneansatte i strukturell rasisme? Ansatte den «sensitivitetslesere» for å endre Roald Dahls bøker? Ba den om at Munchmuseets utstillinger brukes som, for å si det med kuratoren, «innlegg i den løpende debatten om rasisme»? Sendte den Christian Krohgs maleri i Nasjonalmuseets kjeller, med den begrunnelse at motivet var «kolonialistisk»? Byttet den ut NRKs 26 år gamle musikkprogramnavn Jungeltelegrafen fordi det kunne oppleves «belastende»? Ba den om 12 millioner skattebetalerkroner drysset over et prosjekt som, ved å studere bruken av pigmentet titanhvitt (som gir «ren hvit maling»), skal til bunns i hvordan Norge «har spilt en globalt ledende rolle i å etablere hvitt som en overlegen farge»?
Ved at maktdynamikk leses inn i alt, springer konflikter opp overalt. Såkalte mangfoldskurs, ment å «vekke» folk til sine ubevisste fordommer, har ført til økte spenninger. «Det verdifellesskap nasjonalstaten medfører», advarte Herbert Tingsten for mange år siden, «blir systematisk oppløst ved at bare skillelinjene, ikke de samlende faktorer fremheves». Sitatet er verdt å tygge på i en tid der små, men støyende grupper av meningsprodusenter insisterer på at vi ikke kan forstå hverandre på tvers av identiteter.