DebattKronikk

Saudisk solospill i Midtøsten

Nye avtaler og allianser setter USA på sidelinja – anført av et stadig mer selvsikkert Saudi-Arabia.

Sverre Lodgaard (Seniorforsker emeritus, Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi))
HISTORISK VISITT: Den saudiske ambassadøren Nayef al-Sudairi besøkte Israel og de okkuperte områdene denne uka. Her i Rammalah. Foto: Majdi Mohammed, AFP/NTBHISTORISK VISITT: Den saudiske ambassadøren Nayef al-Sudairi besøkte Israel og de okkuperte områdene denne uka. Her i Rammalah. Foto: Majdi Mohammed, AFP/NTB

Mens verden blir mer og mer konfliktfylt, går Midtøsten fra konflikt til samarbeid. Kontakter etableres og avtaler inngås, for første gang på aldri så lenge. Sist, men ikke minst, gjelder det normalisering av forholdet mellom Israel og Saudi-Arabia. Omformingen gjenspeiler regionale og eksterne makters geopolitiske interesser. Blant de regionale maktene står Saudi-Arabia i begivenhetenes sentrum; blant de eksterne er det store forskyvninger, mest til fordel for maktene i det globale sør.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Terrorangrep

Hvordan gjenkjenne antise­mit­tisme – og hvordan ta problemet på alvor

Kjetil Braut Simonsen
Kjønn

Om å puste med magen

Karoline Skarstein skriver i Klassekampen at transpersoner har like mye rett til å bli ivaretatt og respektert i møte med offentlige tjenester som alle andre. Som lærer er jeg hjertens enig. Min profesjon er spesialtrenet til å «se» alle elever med de egenskaper, utfordringer og behov den enkelte måtte ha – hele tiden. Det gjelder også de målgruppene med kjønnsutfordringer som Bufdir bekymrer seg for og vil følge opp med en egen veileder. Direktoratets anbefalinger er egentlig overflødige og ganske nedlatende. Sikkert godt ment, men de kan lett leses som en undervurdering av en hel yrkesgruppe. Det kan også ligge i forslaget en oppfatning av at barn med kjønnsinkongruens trenger å bli sett og tilgodesett mer enn andre elever.

Jan Øvensen
Skole

Metode­frihet handler om valg, ikke skjerm

I Klassekampen 12. desember tegner Bendik Wold et levende bilde av lærerens metodefrihet slik den kan se ut når profesjonelt skjønn faktisk får rom. Nettopp derfor er det problematisk når han i samme innlegg hevder at Utdanningsforbundet forsvarer «å dytte enda mer skjerm på seks- og sjuåringer», og knytter dette direkte til begrepet metodefrihet. Dette er så grovt at det nærmer seg det usaklige. Når Wold spør om metodefrihet i dag i praksis handler om mer skjerm for de yngste, er svaret nei. Utdanningsforbundet mener tvert imot at det er klokt å være varsomme med digitale verktøy i begynneropplæringen. Det avgjørende er likevel ikke om slike verktøy brukes, men hvorfor, hvordan og i hvilke situasjoner.

Thom Jambak