La meg si det nøyaktig sånn som det er, uten overdrivelser: I min business skjer det jevnlig at man finner frem til noe man aldri har sett før. Overraskelsene kommer relativt hyppig, selv etter to tusen års virke som kunstkritiker. Men det skjer selvsagt enda oftere at man snubler over ting som blir stadig vanskeligere for kunstnerstanden å gjenoppfinne. Alt det der man så på som barn, gjespet over som tenåring, og etter hvert begynte å tenke på som litt masete etter at man hadde blitt myndig: Slagg av opparbeidet menneskelig erfaring og praksis som det bestandig vil være noen som ikke klarer å bare la ligge.
Jeg må innrømme at jeg tok på Arnold Dahlsletts arbeider.
Inne i sarkofagen
