Da middelalderens konger fikk lov til å gjøre ting i skjul, endret det hele forståelsen av offentligheten. Det strever vi fortsatt med i dag.

Offentlig og privat, da og nå

PRIVAT: En leilending inngår en avtale med en jordeier. Illustrasjon: Fra Magnus Lagabøtes landslov

I sommer og høst har det blitt rullet opp politiske skandaler på rekke og rad der toppolitikere har foretatt alvorlige feilvurderinger av sin habilitet. To av sakene har dreid seg om å tildele verv til venner, to om (muligens) å benytte sin offentlige stilling til privat berikelse, en om mer simpelt tyveri. Det er ikke berikelsen i seg selv som har vakt anstøt – i Moxnes’ tilfelle var solbriller til en drøy tusenlapp nok til å spenne bein på en møysommelig oppbygd politisk karriere. Det er det prinsipielle som står på spill. Vi kan kanskje tro Anniken Huitfeldt og Erna Solberg på deres forsikringer om at de ikke har røpet statshemmeligheter for sine aksjekjøpende ektemenn, men det holder at de kunne ha gjort det. Ansvar og skyld er to ulike ting, men de henger sammen.

Kringla heimsins