Det er ikke så ofte Eidsvolls plass er full av arbeidsfolk, fagforeningsfaner og håndplakater som vil forsvare og verne om regjeringens og stortingsflertallets politikk. Onsdag denne uka var en sånn dag. Da stilte fagbevegelsen, med byggfagforeningene i Oslo i spiss, seg bak Stortingets vedtatte innstramminger knyttet til innleie, midlertidighet og bruk av bemanningsforetak.
Hovedtaler foran Stortinget var Jørn Eggum, leder i det største LO-forbundet i privat sektor. «Jeg står her på vegne av Fellesforbundets 160.000 medlemmer i privat sektor. Vi er bygningsarbeidere, servitører, industriarbeidere, bussjåfører og sykkelbud – og mye annet. Vi holder dette landet i gang.
Vi vil ikke være løsarbeidere og kasteballer ut og inn av bedrifter. Vårt arbeidsliv skal ikke forverres for å skape profitten i bemanningsbyråenes regneark. Vi vil ha faste og hele stillinger direkte i produksjonsbedriftene.»
Fra offentlig sektor stilte Lisbeth Norshus i FO, som organiserer innen sosiale tjenester og barnevern. Kampen for hele, faste stillinger gjelder også her: «Innleie foregår også i offentlig sektor. Vi har medlemmer som kun får lønn under oppdrag. I barnevernet er det høy turnover, de leier inn konsulenter for å håndtere stor arbeidsmengde i stedet for å bemanne opp med faste ansatte.»
EL og IT-forbundets nye leder Geir Ove Kulseth stemte i: «Det eneste våre medlemmer ber om, er at arbeidet de gjør for å bygge andres boliger og oppfylle andres drømmer, også skal gi et trygt fundament for deres eget liv. Det er ærlig talt ikke for mye å be om», sa Kulseth.
Arbeidet mot bemanningsbransjens makt og innleie i norsk arbeidsliv har virkelig vært en innsats som har vært organisert nedenfra. Fra fagforeningene og medlemmene deres på golvet som har fått merke lausarbeidersamfunnet på kroppen. Det er byggfagforeningene i Oslo, med den store Bygningsarbeidernes fagforening i sin midte, som hele veien har gått i front.
Gradvis har forbund, fagorganisasjon og til slutt et bredt rødgrønt flertall på Stortinget blitt med på laget, og til slutt sørget for at Norge nå antakelig har den tydeligste avgrensingen mot innleie og bemanningsforetak i hele det indre markedet i EU og EØS. Bygningsarbeider-bossen Joachim Espe minnet om hva slags arbeidsliv vi var i ferd med å få før lovendringene kom på plass. «Vi fikk synkende organisering, lavere lønn og produktivitet og mistet kompetanse i byggenæringen.»
Det er utvilsomt en styrke at LO og fagbevegelsen står så samlet bak Ap, Sp og stortingsflertallet i denne saken. I synet på hva som truer oppryddingen i norsk arbeidsliv, er ikke enigheten like slående. Fellesforbundets Jørn Eggum ba de frammøtte vende oppmerksomheten hjemover, framfor mot Brussel og reglene for det indre markedet: «Jeg er mer bekymret for Erna enn for Esa. Det første Høyre vil gjøre om de vinner valget i 2025 er å reversere regelverket.»
Bygningsarbeidernes Joachim Espe var klarere på hva som står på spill innenfor rammen av EØS-avtalen. «I dag står vi her for å motstå angrepet fra Esa.» EØS-avtalens overvåkingsorgan Esa har varslet søksmål om ikke norske myndigheter kan godtgjøre at regelendringene for innleie og bemanningsforetak er i tråd med EØS-avtalen.
Inntrykket er at det mer ulik vektlegging enn reell uenighet som kommer til uttrykk her. For de i fagbevegelsen som helst vil advare mot en ny valgseier for høyresida om to år har sjølsagt et godt poeng. Om Norge først velger å stå opp mot overvåkingsorganet ESAs syn på innleie og bemanningsforetak, så vil det ventelig gå lang tid, flere år sannsynligvis, før det kommer en endelig avgjørelse i Efta-domstolen.
Innen den tid er det forholdsvis sannsynlig at høyresida er tilbake i regjeringskontorene, slik det politiske styrkeforholdet ser ut i øyeblikket. Det vil bety at en politisk kuvending fra en ny høyreregjering kan komme en eventuell rettsavgjørelse i EØS-systemet i forkjøpet. Da vil en ikke få reelt avklart om Ap/Sp-regjeringens tettere regulering av bemanningsbransjen og innleie er i tråd med EØS-avtalen eller ikke.
Så har også arrangørene bak onsdagens fanemarkering absolutt grunn til å rette oppmerksomheten mot overvåkingsorganet Esa og EØS-avtalen. Det er viktig for fagbevegelsen å få en avklaring i denne saken. Finnes det et handlingsrom for nasjonal arbeidslivsregulering i EØS-avtalen, eller vil vi måtte bøye oss for det indre markedets liberalisme og konkurranseagenda når det kommer til stykket?
Reaksjonene fra Esa så langt kan tyde på det kan bli en hard tørn å forsvare tettere regulering, opp mot det indre markedets krav om fri bevegelse av tjenester og vikarbyrådirektivets krav til likebehandling mellom bemanningsforetak og vanlige produksjonsbedrifter.
Fagbevegelsen og det breie rødgrønne flertallet på Stortinget står overfor en langvarig forsvarskamp. Men å forsvare status quo og det som er oppnådd kan være en stor fordel i politikken, ikke minst i Norge. Full mobilisering for faste ansettelser og et anstendig arbeidsliv kan bli et mektig politisk våpen. Den nyliberale høyresida risikerer å møte fullmobilisert norsk arbeiderbevegelse på vei inn i valgkampen om to år.
For fagbevegelsen og norske arbeidstakere er det som står på spill overfor Esa også av stor betydning. Vinner Ap og Sp i regjering fram overfor Esa, innebærer det en vesentlig begrensning av nyliberalismens makt over norsk arbeidsliv. Skulle norske myndigheter derimot tape saken om innleie og bemanningsforetak, reiser dette igjen òg umiddelbart spørsmålet om EØS-avtalen fortsatt har livets rett.
I denne lange kampen mot innleie står fagbevegelsen grunnplan overfor to forskjellige hovedmotstandere. Overfor begge kan den lykkes med å ramme nyliberalismen midtskips.