Det er neppe venstresidas favorittøvelse: å rangere, utsortere og konservere. Og det har vært en del lange «nja» og tunge utpust når Klassekampen i sommer har slått på tråden til folk på vår fløy og bedt dem nominere bøker til en kanon for venstresida.
Når vi krysser midtlinja og ringer Torbjørn Røe Isaksen, samfunnsredaktør i E24, er det derimot ingen forbehold å spore. Det var han som i rolla som kunnskapsminister for Høyre i 2017 foreslo å «utarbeide en oversikt over de mest betydningsfulle delene av norsk kulturarv».
– Jeg har sansen for sånne diskusjoner. Og så er det ekstra fint at det er et privat initiativ, sier Isaksen frydefullt.
Nemlig: Klassekampen har det siste halvåret satt seg fore å utpeke et bibliotek for venstresida, og juryens konklusjon nærmer seg med stormskritt.
De siste månedene har juryen fått mengder med innspill fra lesere og kjente venstresidefjes i Klassekampens spalter – og godt er det. Men det er få som har overvåket og analysert venstresidas bevegelser med større iver enn våre politiske motstandere. Kanskje har de noen velmenende råd?
Foreslår nazi-ideolog
– Det må sies at jeg er veldig mye mindre bevandret i hva som hører med i en venstresidas kanon enn høyresidas kanon, advarer Isaksen:
– Men jeg vil foreslå Carl Schmitts «Begrepet om det politiske» fra 1932. Han var jurist og fikk kallenavnet Hitlers hoffjurist fordi han involverte seg med Det tredje riket. Men først og fremst var han en dypt reaksjonær konservativ og autoritær skikkelse – og veldig interessant for juridiske tenkere i det 20. århundret og utover.
Schmitt er også mye lest på venstresida, påpeker Isaksen: Rune Slagstad utga en antologi om ham i 2019.
– Det er åpenbart ikke hans politikk som gjør ham interessant, men han har en bitende kald og skarp analyse av politisk makt og det liberale demokratiet, som er utfordrende å lese for alle som støtter opp om det. Det er god maktanalyse, men det trigger også en nødvendig respons, sier Isaksen.
Gerhardsen og Marsdal
Men Isaksen plukker også fra den varmere enden av bokhylla: «Tillitsmannen: en håndbok for tillitsvalgte» av Einar Gerhardsen.
– Den sier noe om hva som var krafta i sosialdemokratiet. Det er mange på venstresida som har et elsk-hat-forhold til sosialdemokratiet: Arbeiderpartiet er alltid for svakt og for lite radikalt, for medgjørlig med kapitalen, men samtidig er det den krafta som kan få brei folkelig appell.
– Trenger venstresidefolk den boka akkurat nå?
– Historisk har sosialdemokratiet vært en massemobiliseringsbevegelse, annerledes fra den tradisjonen man har på borgerlig side. Men i dag er det blitt en tverrpolitisk utfordring: I mange tiår har folk vært med i partiene, men nå er det vanskelig å engasjere folk i den formen for politisk arbeid.
Til sist: «Frp-koden» av Isaksens «evige politiske motstander» Magnus E. Marsdal.
– Den fanget opp en del ting som er blitt forsterket i tida siden. Det kroniske mannsproblemet venstresida har hatt i flere tiår nå, hvor unge menn graviterer mot høyre, for eksempel.
Obligatorisk lesning
Også finans- og pressemann Trygve Hegnar vil gi venstresida noe å tygge på. I en e-post foreslår han verkene «Den nye klasse» av Milovan Djilas, som ifølge Hegnar viser kommunismens sanne ansikt, og «1984» av George Orwell, med begrunnelsen at den handler om overvåking og menneskerettighetsbrudd.
Hvorfor han mener nettopp venstresidefolk trenger å lese disse bøkene? Fordi de «viser, med utrolig realisme og innsikt, hvordan verden kunne utvikle seg i negativ retning, og har gjort det».
Også finansmann og forvalter Jan Petter Sissener vil sette sitt preg på venstresidas bibliotek. Han har sponset tre bøker som burde være «obligatoriske for alle politisk engasjerte», skriver han i en tekstmelding:
Abid Rajas «Min skyld», Nadia Ansars «Min skam» og Jan Bøhlers «Østkantfolk».
«Vi har feilet i integrasjonspolitikken, og disse bøkene gir sammen både en god innføring i bakgrunn, kulturforskjellene og forslag til løsninger», skriver Sissener.
Herre og tjener
Janne Haaland Matlary, professor i internasjonal politikk og Høyre-politiker, skyr derimot ikke venstresidas gamle ledestjerner. Å lese Marx og Hegel har en befriende kraft, hevder Matlary:
– Hegel sier at den som definerer seg som herre, definerer den andre som tjener. Frigjøringen består i at man oppdager dialektikken: Herren må ha en motsats som er tjener for å være herre. Å innse at definisjonsmakta kanskje er den viktigste makta, er en befriende oppdagelse.
– Mener du at det skorter på den forståelsen på venstresida i dag?
– Nei, det vet jeg ikke. Men filosofi og logikk er det mest matnyttige jeg har studert. Uansett hvor du står politisk, er logikk kjempeviktig: å kunne se bak og dissekere et argument. Det er ofte premissene vi er uenige om: Hva er logiske kategorier, hva er logiske sammenhenger? sier Matlary og fortsetter:
– Som Clint Eastwood skal ha sagt: Assumption is the mother of all fuck-ups.
En annen som vil gi venstresida bedre verktøy til å forstå hvordan vi dypest sett fungerer, er finansmann Øystein Stray Spetalen:
«‘Sapiens’. Beste bok ever. Skulle vært pensum i skolen», skriver Spetalen i en sms.
En skitten Jon Michelet
Etter noen timers betenkningstid ringer Minerva-skribent Kristian Meisingset opp med tre klare anbefalinger – alle fra den skjønnlitterære verden. Den første er Meisingsets favoritt fra den norske nyromantikken: Hans E. Kincks novellesamling «Flaggermusvinger» (1895).
– Boka handler om mennesker som bor på Vestlandet og lever i symbiose med naturen, et romantisk og trolsk sted med huldrer, tusser og troll, forteller Meisingset.
– Tendensen er en reaksjon på den politiske realismen, med ferdigtygde karakterer som representerer klasser. Nyromantikerne framhever hvordan mennesker er individer, de har en respekt for enkeltmenneskenes forunderlige måte å se verden på.
– Mangler venstresida det?
– Nei, men det er vel en strid på venstresida. For å ta et banalt eksempel: Hvilken respekt skal man ha for en mor som helst vil ha all foreldrepermisjonen og være hjemme med barnet i to år?
Den samme lærdommen kan vi trekke av Øyvind Rimbereids diktsamling «Solaris korrigert» fra 2004, mener Meisingset. Der befinner jeget seg i en dystopisk framtidsverden à la den i «1984».
– Den viktige innsikten er at man ikke kan fornekte individets tankefrihet: I bunn og grunn er vi frie, og vi kan ikke skylde på strukturene rundt oss.
Men også en av den norske venstresidas store menn får plass på Meisingsets liste: Jon Michelet.
– «Tiger Bay» fra 1979 er etter min oppfatning hans beste roman. Denne sjømann-romanen er mye mer skitten enn «En sjøens helt»-serien. Her er sjømennene arbeiderklasse, men det er rotete: De har forhold til prostituerte, de slåss, de drikker.
Tilbake til Bibelen
Det første som slo Unge Høyre-leder Ola Svenneby da Klassekampen ringte, var at venstresida burde lese mer i Bibelen, men ikke av religiøse årsaker.
– Det som irriterer meg mest med kulturvenstre, er arrogansen overfor fortida, ideen om at «min generasjon» er de første i historien som har kommet med et opphøyd svar. Der kan Bibelen fungere som en påminnelse om hvilken arv humanister på venstresida bygger verdensbildet sitt på, sier Svenneby.
Men hva mener han med arroganse?
– Ta arkitektur, for eksempel, eller klassisk musikk: Tanken er at modernismen er rein, upåvirket, og at vi ikke skal la oss inspirere av det som gikk før. Det er jo motsatsen til høyresida, som nettopp ivaretar det foregående.
Visse ganger har venstresida rett, medgir Svenneby: Det var for eksempel en god idé å la folk av samme kjønn gifte seg.
– Men er man medlem av Rødt, skal man liksom bryte ned systemet. Det er en viss arroganse i tanken om at det først er vi som har intelligensen til å gjøre det rette.
– Men folk og filosofer har jo ønsket å bryte ned systemene i hundrevis av år?
– Absolutt. Og hvordan har det gått?
Civitas kur
Er det noen som tror på at litteraturen kan være god medisin for dagens venstreside, er det tankesmia Civita.
Etter at de hadde ha stukket hodene sammen og fundert i et par dager, dukket en hel tabell opp i Klassekampens innboks, med tittel i én kolonne, forfatter i den andre.
Ved ni verk satte vi strek:
- «Constitution of Liberty» av F.A. Hayek.
- «The Open Society and its Enemies» av Karl Popper.
- «The Idea of Justice» av Amartya Sen.
- «Two Concepts of Liberty» av Isaiah Berlin.
- «Liberalism and its Discontents» av Francis Fukuyama.
- «Socialism» av Ludwig von Mises.
- «Gulag» av Anne Applebaum.
- «Historien om den danske utopi» av Henning Fonsmark.
- «The righteous mind: Why good people are divided by politics and religion» av Jonathan Haidt.
Hele staben har vært med på nominasjonsprosessen, forteller Civita-leder Kristin Clemet, som deler lista inn i tre bolker:
– De fem første verkene forsøker å si noe om liberalismen, betydningen av individuell frihet, frie markeder, rettsstaten. Det er banalt å si at man er for frihet, likhet og rettferdighet – det er jo alle – men disse verkene går nærmere inn på det.
De neste to verkene, forteller Clemet, er advarsler mot totalitære ideer.
– Det er selvsagt veldig mange på venstresida som har tatt et oppgjør med tidligere tider, men vi tror det finnes historiske hendelser og tankegods som enhver ny generasjon må minnes om og lære om.
Henning Fonsmarks bok presenterer et kritisk blikk på velferdsstaten og advarer om hvordan altomfattende stater kan svekke sivilsamfunnet og de små fellesskapene, forteller Clemet.
– Hva vil dere med disse bøkene – omvende oss eller styrke oss?
– Hvis vi setter det litt på spissen, har vi på høyresida av og til en følelse av at vi mener at venstresida vil godt, men har dårlige ideer og løsninger. Mens venstresida tror at vi vil vondt – det tror jeg er en følelse mange på høyresida har, sier Clemet og fortsetter:
– Og mange på venstresida har nok lest disse bøkene, men tanken er at hvis flere setter seg litt mer inn i vårt tankegods, kan det kanskje lede til større forståelse.