Akkurat nå

Avlogga

Alidaiemann

Michael Stilson og Sven Bisgaard Sundet starta denne veka på eit ganske omfattande prosjekt. Dei skal logge seg av skjermbruk i eitt år. Samstundes lagar dei ein fjernsynsserie og vert testa og målt av forskarar på NTNU. I ein episode av NRK-programmet «Etikketaten» sa dei at dei spolar ikkje tida tilbake til steinalderen. Dei skal berre tilbake til 2005. Dei to forsøkskaninane er hakket eldre enn meg, men ikkje mykje, så vi deler ein del av dei same referansane. Eg er ikkje framand for nostalgi. Eg har mimra tilbake mine gongar. Og det vert gjerne tilbake til rundt 2005. Då var alt så utruleg mykje enklare.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag brukerLogg inn

Akkurat nå

Løping

Så har dagen atter en gang kommet til hovedstaden. Norges største idrettsarrangement: den sagnomsuste Holmenkollstafetten. Siden sin oppstart i 1923 har det skjedd mye både i hovedstaden og verden, men at det var mye folk i sentrum også for 100 år siden tviler jeg ikke på. Jeg tipper intensjonen ved opprettelsen av stafetten var å samle folket og bedrifter rundt et felles arrangement, hvor Rita fra regnskap og Kristian fra salg kunne møtes utenfor kontoret og snakke om noe annet enn lønnsslipper og provisjon. En sympatisk idé som dessverre møter en usympatisk verden. For som med alt annet har jeg gjennom årenes løp blitt vitne til at Holmenkollstafetten, sakte, men sikkert, hovedsakelig har blitt til en æressak for mannlige mellomledere i næringslivet. Jeg vet ikke helt om man kan skylde på midtlivskrise eller om de opplever en generell skuffelse over egne livsvalg på andre områder, men det er noe fascinerende med ledere som helt uironisk legger all sin identitet i å slå konkurrenten i Holmenkollstafetten. For når all glede over samhold og lagbygging innad på arbeidsplassen må vike for å kunne slå i bordet med den beste tida, så ryker dessverre deltakelsen til Rita.

Buster

Kunnskap

Å oppdra et barn er en førstehåndsoppvisning i at hjernen virkelig starter blank. Man kunne kanskje tro at en del allerede var tatt hånd om av evolusjonen, men det er overraskende lite som følger med i startpakka. Selv den mest selvfølgelige ting må læres, og ingenting kommer av seg selv. Lastebil i fart er farlig, åpen ild gjør vondt, meitemark som er revet i to, kan ikke settes sammen igjen, og skjea må holdes rett for at ikke suppa skal renne av. Når man skal lære alt i hele verden, er det også fort gjort at noe blir glemt. Man får hull i kunnskapen. Tidlig er man kanskje mest som en smultring, mer hull enn fyll.

Buster

Vaklehode

«Bobbleheads» eller vaklehode, i mangel av en offisiell oversettelse, er små figurer med overdimensjonerte, gyngende hoder. Modellene er helst kjente personer fra tv, film eller politikk, for hvem vil vel ikke ha en liten nikkende Obama på pulten til å heie deg gjennom arbeidsdagen. Figurene er ofte solgt på suvenirbutikker med underutviklet skamfølelse. De har fått sitt eget nasjonale museum og sin egen nasjonale vaklehode-dag. I USA altså, hvis det skulle være noe tvil om det. I det siste har vaklehodene sneket seg fram i pannebrasken, for med deres tomme blikk og hypnotiske vaklevorenhet tegner de et godt bilde av min nåværende tilstand som høygravid lekestativ for en toåring. Alle vet at hormoner, søvnmangel og fysisk belastning påvirker hjernen.

Buster