I utgangspunktet hadde jeg egentlig veldig lite å si om Anniken Huitfeldt og Erna Solberg, men etter å ha tenkt litt føler jeg at jeg må. Det er noe usagt som må sies.
At det er ektemennene som har drevet med daytrading, er irrelevant. At dette er tøft for dem, betyr intet i det store bildet. Dette handler om noe større enn enkeltpersoner. Dette handler om demokratiet vårt.
Det handler ikke om hvem som gjorde hva. Det handler om tillit og demokratiets psykiske helse, på sikt. Hvordan kan egentlig folk flest ha tillit til Arbeiderpartiet eller Høyre når de lar tillitsvalgte slippe så lett unna konsekvenser etter tillitsbrudd? Det var for eksempel ikke justisminister Tor Mikkel Wara som orkestrerte falske trusler, men han måtte likevel gå av. Vi kan ikke forvente noe mindre her.
Hvor uoppmerksom må du ikke være, hvis det faktisk stemmer at mannen din kan drive med omfattende handel i aksjer uten at du legger merke til det? Hvordan kan vi ha tillit til deg hvis du faktisk var så uoppmerksom og uforsiktig med sensitiv informasjon?
At de andre partimedlemmer fremdeles har tillit til den som har brutt tilliten, er også irrelevant. Hvor oppgående kan øvrige politikere dessuten være når de ikke skjønner at det ikke er deres tillit som står på spill, men folkets tillit til politikerne og selve demokratiet?
Når politikere kommer med tillitserklæringer til politikere, er det også veldig mange som mister tilliten til politikerne som erklærer den lite funderte tilliten. Det at en politiker sier at de har tillit til en politiker resten av oss ikke har tillit til, oppleves som et tillitsbrudd som bryter ned deres og demokratiets troverdighet.
Det kan fortelle litt om hva disse politikerne prioriterer. Og det oppleves ikke som fellesskapets beste, men heller en blind partilojalitet og en åpen illojalitet til samfunnet de skal tjene. Det viser en manglende vurderingsevne av partifeller og til offentlighetens tillitsregime!
Når partifeller kommer med lite gjennomtenkte tillitserklæringer mister man også tilliten til de som ikke klarer å vise at de forstår alvoret med slike tillitsbrudd. Media bør også skamme seg når de fremstiller slike tillitsbrudd som personlige enkelttragedier og ikke noe som rammer tilliten til demokratiet vårt. Klart det er tøft å bli tatt på fersken, men hvordan er det relevant? Hva har det med helsa til demokratiet vårt å gjøre? Politikerne må forstå at folk blir frustrert når de ikke kjenner sin besøkelsestid og går av.