I de dunkle rommene på Atelier Nord i Oslo presenterer den britiske kunstneren Trevor Mathison (f. 1960) en direktesending av lyder fra gata utenfor galleriet. Disse lydene er mikset sammen med eldre opptak fra bygningens innside, og det hele spilles ut som et rytmisk pulserende og kontinuerlig skiftende lydlandskap. I ettertid er det vanskelig å gi noen god beskrivelse av disse lydene. Istedenfor etterlater Mathisons komposisjon seg som en kjølig, hard, industriell summende, klirrende, susende, skjærende, buldrende atmosfære. Lydbildet er uten vokal, melodi eller refreng, men preges av et menneskelig fravær som rister i kroppen, det er forsterket og forvrengt til en til tider intens støy.
Utstillingstittelen, «From Signal to Decay», antyder at lydbølger er et slags organisk materiale. Teknisk talt betyr «decay» å avta, at en lydbølge svekkes over tid. Men «decay» betyr i tillegg forfall, forråtnelse og kompostering. Lest slik kan utstillingstittelen dreie seg om konsise lydsignaler som seinere forfaller, råtner og avleirer seg i omgivelsene. Hvis lyd kan råtne og bli til en slags kompost, vil det si at nye lyder etter en viss tid kan springe fram igjen fra en slik lydenes komposthaug. Mathisons miksing av gamle og ferske lyder høres ut som et forsøk på å framskynde lydenes komposteringsprosess, som om han forsøker å vekke forgangne lyder til live igjen.
Utstillingen på Atelier Nord er sjette versjon av «From Signal to Decay». I fjor viste Mathison to ulike versjoner av prosjektet i London, og seinere en versjon i Belgia. I tillegg har han gitt ut to versjoner som LP-plater. Arbeidet med å gjøre lydopptak av en bygning, for å få dens historie i tale, kan sammenlignes med norske kunstnere som Alexander Rishaug, som tidligere har gjort opptak av den forlatte Høyblokka i regjeringskvartalet i Oslo, og Camille Norment, som blant annet gjorde den nordiske paviljongen i Venezia til en slags klirrende, pustende resonanskasse for åtte år siden.
I likhet med Norment har Mathison bakgrunn fra musikkfeltet. Han har tidligere arbeidet med den jamaikanske sjangeren dub, en form for nedstrippet reggae, som gjerne forvrenges til en noe dyster klubbmusikk. I forlengelse av utstillingen, og i forbindelse med samtidsmusikkfestivalen Ultima, skal Mathison holde en konsert på Munchmuseet fredag denne uka. Dessuten var han medlem av det britiske Black Audio Film Collective, som laget en rekke eksperimentelle filmer mellom 1982 og 1998, om å leve som svart i Storbritannia, og om britenes håndtering av rasisme. Mathison komponerte lydspor til filmene, og to av dem ble vist på Cinemateket i Oslo denne mandagen.
I et eget mørklagt rom på Atelier Nord viser Mathison en kort film, uten tittel fra 2018. Det er ikke noe uttalt rasepolitisk tema her, men som ellers i utstillingen virker en erfaring av tap å ulme like under overflata. Videoen er i svart-hvitt og er filmet på kysten av den skotske øya Skye. Filmen viser ingen mennesker, kameraet er aldri i bevegelse, men virker kaldt å registrere de mistrøstige omgivelsene. Vanndråper treffer og renner nedover en glassrute. Etter regnværet ses mørke skyer på himmelen, mens et siste bilde viser bølger på havet som slår uendelig og likegyldig. Fra Skye kan man trekke en linje direkte til Karibia. Filmen holder et øye med Atlanterhavet, som om kameraet venter på et tegn, lyder, en fornemmelse, som skal tre fram fra været og bølgene som kommer fra sørvest.
«Ancestral Tears: Version 2» (2023), et tredje verk sentralt i utstillingen, består av to høyttalere som henger fra taket og pendler fram og tilbake over hver sin haug med bark i ulike hastigheter. Høyttalerne reagerer med en magnet eller mikrofon gjemt i barken, slik at de gir fra seg en mørk, fallende, sneiende lyd. Det er disse lydene som gir utstillingen sin pulserende rytme. Lik bølgene i filmen forteller pendlene om tida som går, og om å lytte til omgivelsene etter de sporene forfedrenes tårer og slit kanskje har etterlatt seg.
I tillegg til lyd og video består utstillingen av en serie tegninger kalt «Untitled (Imaginary Scores)» (2023). Tegningene er notasjoner, kanskje av «musikken» i galleriet, og består av tynne fluktuerende, hvite linjer, som danner sirkler, piler og note-symboler, mot en svart bakgrunn. Mot de svarte omgivelsene blir de hvite linjene luftige, svevende, og merkelig uhyggelige, som om partituret noterer et organisk, spøkelsesaktig overskudd i lydbølgene.
«From Signal to Decay» er del av et lite oppsving i oppmerksomhet om kunstnere som startet karrieren på 1980-tallet, og som siden har fortsatt sine eksperimenter med utradisjonelle medier, nye teknologier og teknikker, i grensesnitt mellom menneske, natur og maskin. Selv om utstillingen er støyete, høylytt og ekspressiv, er det i mindre grad kunstneren selv som her uttrykker seg. Ved å reaktivere lyder fra den umiddelbare og fjerne fortida, gir Mathison en fyldigere beskrivelse av historien, av hvordan den hørtes ut og hvordan lydene kjentes på kroppen.