I sin nyeste bok «Ingen tror på nåtiden» beskriver Torbjørn Røe Isaksen årene fra 1989 til 2022 som «et friminutt fra historien». Etter Sovjetunionens sammenbrudd og Berlinmurens fall hadde mange en sterk tro på en fredelig verden. Denne framtidsoptimismen har med årene blitt satt på prøve, med en brå slutt da Russland invaderte Ukraina i 2022. 1990-tallet varte egentlig helt til 2022. Nå er verden en annen.
Boken er morsom å lese, den er velskrevet og har mange gode analyser. Isaksen setter ord på en utvikling mange av oss har opplevd. Men han har også noen blindsoner. Jeg oppfatter Isaksen som en høyremann som også er opptatt av en sterk velferdsstat og som har et engasjement for de som faller utenfor, slik han viste i boken «Den onde sirkelen», om barn som vokser opp i fattige familier. Nettopp derfor forventet jeg et mer kritisk blikk på noen av forestillingene på høyresiden.
Når Isaksen ser tilbake til 1989, kunne han benyttet anledningen til å ta et tydeligere oppgjør med datidens urealistiske tro på at global handel skaper fred, og med forestillingen om at markedet løser de fleste problemer.
9. november 1989 blåste det en frihetsvind over verden. Det liberale demokratiet hadde vunnet. Den kalde krigen var slutt. USA sto alene som stormakt. Samfunnshendelser i ungdommen vil ofte prege vårt politiske syn. For Torbjørn Røe Isaksen, som for mange andre, var Berlinmurens fall en slik hendelse. Når han skriver om «vi» mener han oss som har latt oss forme av denne hendelsen.
Tre ting kjennetegner 89-ernes filosofi, ifølge Isaksen: optimisme, troen på at vi lever i de beste tider, og en overbevisning om at historien går fremover. Det er mange musikkreferanser i boken, men den åpenbare «Glasnost» av Jahn Teigen fra Grand Prix i 1988 mangler: «Reagan og Gorbatsjov de sa: Fred og frihet er vårt mål. Vind fra øst er blitt mildere i år. Vi vil tro at det er sant.» Den elleve år gamle Torbjørn satt på gutterommet med en brus.
Selv var jeg russ i ‘89. Året før hadde vi vært på klassetur til datidens Øst-Tyskland. Vi besøkte Dresden, som ble kalt uvitenhetens dal, fordi signalene fra vestlig TV ikke nådde frem. Jeg husker godt følelsen av å komme «hjem» til Vest-Berlin. Hele gjengen styrtet fra bussen og rett inn på McDonalds.
«Land med McDonalds går ikke til krig mot hverandre». Det var et poeng hos en av 89-ernes representanter, utenrikskommentator i The New York Times, Thomas Friedman. Han skrev senere bestselgeren «Verden er flat», der han utdyper tesen sin om at den globale økonomien driver utviklingen i verden i en mer demokratisk og fredelig retning.
Isaksen siterer fra Friedmans bok «Lexusen og Oliventreet». Lexus var Toyotas luksusbilmerke. Datidens Tesla. Et statussymbol av en bil som også ga lavere utslipp. Oliventreet symboliserer sted, kultur og tilhørighet, men også overtro, religiøs fanatisme og bakstreverskhet. Det er Lexusen og ikke oliventreet som er fremtiden, ifølge Friedman.
Isaksen kunne nevnt at Toyota også er kjent for å ha utviklet produksjonsformen «just-in-time». En ingeniør i Toyota, Taiichi Ohno, utviklet ideen allerede på 1950-tallet. Tanken var god. Det er kostbart og helt unødvendig bruk av ressurser å ha biler stående på lager. Det er bedre å vente med å sette i gang produksjonen til det foreligger en ordre. Utover på 80- og 90 tallet fulgte de fleste bransjer dette prinsippet. Men fleksibiliteten hadde en pris. Det ble en konkurranse om å produsere raskest mulig, og et sterkt press på kostnader (som gjerne betyr lønn). Selv om just-in-time var effektivt, førte det til vekst i dårlig betalte og usikre jobber.
For et land som USA betydde det også at mye av den lokale bilindustrien måtte stenge ned, det førte til massiv arbeidsløshet, og sendte byer som Detroit på full fart i nedoverbakke. Nå brygger det opp til storstreik etter at lederlønningene har skutt i været uten at arbeiderne har tatt ta del i lønnsveksten.
Isaksen bruker altså en del tid på Friedman, men tar ikke noe tydelig oppgjør med forestillingen om den globale økonomien som en ensidig positiv driver. Det kommer en liten innrømmelse: «Vi så at handel var som tidevannet og løftet alle båter, men vi forsto ikke at en gruppe mennesker også hadde falt i vannet». Globaliseringen løftet mange ut av fattigdom, men har også skapt en kapitalisme som utnytter billig arbeidskraft der den er å finne, og som er lite bærekraftig for klima, natur og mennesker. Svaret bør ikke være proteksjonisme. Ei heller å forkaste markedsøkonomien. Men det er noe åpenbart galt når norsk laks som skal selges på det europeiske markedet, sendes til Kina for å pakkes.
Her kunne Isaksen tatt en kikk på hvordan Harvard-økonomen Dani Rodrik har beskrevet utviklingen. Han er tydelig på at handel og samarbeid over landegrenser gir store gevinster, større vekst og flere goder enn proteksjonisme. Likevel mener han at dette bare er halve fortellingen, og argumenterer for at økonomene ikke har vært ærlige om de negative konsekvensene som kan komme av handel. Økt ulikhet er en slik konsekvens, som oppstår dersom handelen ikke støttes av sterke nasjonale institusjoner som fordeler gevinstene.
Siden 1989 har Vestens verdier og verdensbilde vært det dominerende, skriver Isaksen, det er «som om Vesten har redigert hele verdens dagsavis». Han er opptatt av hvordan ideer og virkeligheten henger sammen. Koblingen mellom frihet, demokrati og velstand illustreres igjen med den amerikanske hamburgerkjeden: «Da McDonalds åpnet i Moskva var det et symbol på vestlig frihet, og dermed også Vestens ideer. I tillegg er det et helt konkret eksempel på Vestens rikdom. Selv den fattigste arbeider blant kommunistsvina kunne kjøpe seg en hamburger». Talende nok opphørte russiske McDonalds etter invasjonen av Ukraina. Nå heter det Vkusno i tochka .
Dette er et interessant perspektiv. Ved å beskrive utviklingen de siste tiårene, argumenterer Isaksen for at det ikke lenger er slik at ideene om frihet og demokrati henger sammen med økonomisk fremgang. Det er altså ikke (lenger) slik at bare et land har de rette verdiene, fører det også til velstand. I 1989 trodde man ikke bare på verdensfreden, men også på den amerikanske drømmen. «The land of the free, be what you want to be», som det heter i sangen «Americanos» som toppet hitlistene det året.
Utviklingen internt i USA er derimot ikke gjenstand for mye omtale i boken. Hvordan går det egentlig der over dammen nå? Ikke så godt, og det har mindre å gjøre med stormaktspolitikk enn interne forhold. Det er ikke sant at amerikanere kan bli det de ønsker å bli. Den sosiale mobiliteten er svært lav. Det er heller ikke slik at hvis noen blir rike, vil alle tjene på det. Såkalt «trickle down»-økonomi fungerer ikke. De økonomiske forskjellene har økt kraftig i årene siden 1989, og levealderen har gått dramatisk ned. Bor du i USA i dag, kan du forvente å leve sju år kortere enn om du bor i Norge.
I 2016 protesterte ansatte utenfor hovedkvarteret til McDonalds i Chicago. Målet var en timelønn på 15 dollar. De økende forskjellene henger blant annet sammen med ekstremt lav fagorganisering (cirka 11 prosent) og fraværet av en velfungerende og omfordelende velferdsstat. Dette berøres ikke i boken. Heller ikke hvor lenge USA kan regnes som en supermakt hvis de ikke evner å løse sine egne interne problemer.
Også når han omtaler hjemlige forhold, kunne Isaksen kostet på seg et par refleksjoner om hvordan hendelser i økonomien burde få oss til å korrigere virkelighetsoppfatningen. Det er riktig at murens fall ble feiret som en seier for verdensfreden, men slutten av 1980-tallet var også en gedigen blåmandag etter jappetiden.
Mellom 1982 til 1987 ble det lettere å låne penger og lettere å tjene penger. Kredittkortene var i hyppig bruk, det var glatte silkedresser, store båter og dyre viner, og på utestedet Barock i Oslo fikk man gullplakett på veggen hvis man bestilte en magnum champagneflaske. Den økonomiske nedturen var tilsvarende røff, med påfølgende bankkrise, konkurser og oppsigelser. Liberaliseringen av økonomien hadde omfattende kostnader. Hva hadde for eksempel finanskrisen i 2008 å si for hvordan vi nå ser på behovet for reguleringer?
Mer kunne vært sagt om de mektige kreftene som ligger under og påvirker utviklingen. Økonomi er en åpenbar driver. Teknologi en annen. Den digitale revolusjonen startet med internett på begynnelsen av 1990-tallet. I 2007 lanserte Apple den første smarttelefonen. I fjor fikk kunstig intelligens sitt «Iphone»-øyeblikk da ChatGPT og andre store språkmodeller ble tilgjengelige for vanlige folk. Kampen om hvem som skal kontrollere den nye teknologien foregår mellom stormaktene, men også mellom de største teknologiselskapene.
Klimaendringene er allerede synlige og merkbare. I årene som kommer vil vi se konsekvensene. Det vil påvirke handel og flyttestrømmer, antagelig øke konfliktnivået, føre til flere klimaflyktninger og en tiltagende kamp om tilgang til knappe ressurser. Dette er utfordringer som må møtes med politikk, ikke frie markedskrefter.
Nå står vi ved et veiskille. De neste tredve årene vil bli grunnleggende annerledes enn de foregående, skriver Isaksen i bokens siste kapitel. Men annerledes på hvilken måte? Tydelige stormaktskonflikter, større sikkerhetspolitisk uro og vestens ubønnhørlige forfall, spår han.
Fordi han aldri gjør noe skikkelig forsøk på å peke på hva som har ført oss hit, blir analysen av hva vi bør gjøre, tilsvarende tam. Litt mer stat må til for å løse klimakrisen, men ikke for mye. Her er han fortsatt 89-er med sterk tro på markedskreftene. Jakten på lyspunkter blir vel eksplisitt når han avslutter boken med å sitere den gamle revystjernen Dag Frøland: «tenn dine levende lys, barn av Europa!».
Bokas tittel kunne vært en kommentar til høstens valg. I alle fall for meg som stemmer på venstresiden. Med Arbeiderpartiets svake resultater er det jeg, og ikke Torbjørn Røe Isaksen som har grunn til å tenke at ingen tror på nåtiden. Jeg hadde likevel forventet likevel litt mer selvkritikk på vegne av høyresidens ideer.
Det er sant at vi tok feil, vi som trodde verden var blitt et permanent fredeligere sted da muren falt. Men det var også flere andre alvorlige feilslutninger på den tiden, som troen på at en global og åpen økonomi ville gjøre verden mer fri, og at markedet hadde evne til å utjevne sosiale forskjeller.