I litteraturen og filmen bruker man ofte begrepet verdensbygging : å skape en gjennomført, fiktiv verden som historien eller fortellingen kan utspille seg i. Også i teatret er evnen til god verdensbygging essensiell, framfor alt når publikum skal tas med inn i et fiksjonsunivers som bryter med virkelighetens regler. Ethvert fiktivt univers publikum ser på scenen, får nemlig først troverdighet når det opererer ut fra konsistente «regler». Disse er det opp til kunstnerne selv å konstruere.
Det er vanskelig å komme på to mer originale verdensbyggere enn den tysk-norske duoen Vinge/Müller. Helt siden de to startet sitt scenografi- og regisamarbeid med «Et dukkehjem» i 2006, har duoen gradvis utviklet et helt særegent fiksjonsunivers – med Ibsens klassiske stykker som utgangspunkt. På Volksbühne i Berlin hadde de to i årevis frie tøyler og et eget bygg å boltre seg i.
Estetikken har vært en bærebjelke fra start. Med sinnrike ideer, møysommelig påmalte flater og en gjenkjennelig estetisk signatur utgjør scenografien i Vinge/Müllers forestillinger en levende, organisk og bærende del av uttrykket. Typisk for duoen er at det fiktive universet – teatermaskinen om du vil – er så gjennomført at den på en måte får en uavhengig kraft til å leve sitt eget liv. Derfor er heller ingen forestillinger like.
Denne gangen starter det allerede i foajeen, hvor en omfattende «programkatalog» av Vegard Vinges tegninger og malerier er utstilt. Utstillingen gir muligheten til å bevege seg helt tett på det «Vinge/Müllerske univers» og utgjør samtidig en slags labyrintisk inngang til selve forestillingen.
Bildene er tettpakket med referanser til politikk, historie og populærkultur, alt fra Madonna, Tom Cruise og Trump som reality-programleder, til Ronald Reagan, John Wayne, argentinske landslagsspillere – og et enormt antall merkevarereferanser.
Gjennom Vinges særegne portrettering blir det tydelig hvordan populærkulturen er en form for kommersiell og nyliberal verdensbygging som former vår forestillingsverden og langt på vei har blitt lufta vi puster i.
Inne i salen starter forestillingen foran et sceneteppe av mørk plast. Ordene Byggmester Angst blinker i neon over scenen. Oppe på høyre side over publikum er en slags balkong med gitter foran og teksten Walhalla Wagner Watan under.
Bak gitteret kan man kan skimte en stue, og ved siden av den igjen ser vi et skilt med påskriften Doktor Herdal PharmaPharmaPharma . Over venstre side av salen er det malt skyer, og til venstre for skyene henger et skilt med et påmalt øye og setningen Dr. Herdal ser dykk.
Når teppet går opp, skal det gradvis åpenbare seg nye scenografielementer gjennom hele forestillingen, alt underliggjort på en måte som gir det en nærmest tegneserieaktig eller animert kvalitet. Fra taket henger noen megafoner og ei svart kråke. Vi ser byggmester Solness’ hjem, et kirketårn som en gigantisk fallos, et orgel i papp og ulike malte baktepper. Snedige detaljer og popkulturelle referanser skjuler seg overalt.
I denne radikale dekonstruksjonen av Ibsens univers har altså karakterene fra «Byggmester Solness» flyttet inn. Men heller ikke de er som man er vant til å se dem. Som gjengs i Vinge/Müllers forestillinger bærer skuespillerne lateksmasker. De beveger seg som animerte stop-motion-figurer – tidvis langs små stier og veier på scenegulvet. Utvalgte replikker messes og gjentas, som en påtrengende meditasjon.
Her står visuelle metaforer og intertekstualitet sentralt. Uttrykket veksler mellom filmklipp, ustø live-filming og publikumshenvendt handling, iblandet Vegard Vinges mikrofonstemme som allmektig sanntidsregissør, og virkemiddelsterk lyd og musikk. Her lekes det med fortellingen samtidig som den utspiller seg – plutselig dukker Mikke Mus opp.
Henrik Ibsen skrev «Byggmester Solness» mot slutten av sin karriere. I stykket går han dypt inn i menneskesinnet og framstår sterkt påvirket av filosofiske strømninger i samtida, for eksempel Nietzsche. Handlingen kretser rundt den aldrende arkitekten Halvard Solness, som nyter stor respekt i byen han bor. Etter at barna døde som følge av en brann i familiens hjem, har den selvlærte byggmesteren gått fra å bygge kirketårn til å bygge hus for andre – noe som med årene har gitt ham betydelig innflytelse.
Byggmesteren selv er overbevist om at hans «lykke» – i denne sammenhengen «makt» – er skjebnebestemt og rettferdiggjør alle hans handlinger. Han styrer omgivelsene med hard hånd. På kontoret holder han sine medarbeidere nede, og hjemme er ekteskapet med Aline falt fra hverandre. Byggmesteren hjemsøkes av merkelige storhetstanker, men fabler også om at det bor et troll i ham. Og en dag dukker den unge piken Hilde Wangel opp.
I Vinge/Müllers versjon av «Byggmester Solness» trer et av stykkets bikarakterer tydeligere fram: den unge mannen Ragnar Brovik. Brovik er en av Solness’ ansatte. Som sønn av mannen som engang var Solness egen læremester, har Solness begynt å frykte Brovik og gjør alt han kan for å opprettholde maktbalansen mellom de to.
Det er på mange måter denne kampen, dette smertepunktet, Vinge/Müller har valgt å utforske. I en baderoms-sekvens med tydelige referanser til Martin Scorseses «Taxi Driver », blir Brovik symbolet på en ung manns vei inn i hat og giftig maskulinitet som konsekvens av undertrykkelse.
Stemningen i oppsetningen er mørk og foruroligende: Vi befinner oss i et slags regnfullt dystopia med politisirener i det fjerne. Det er en verden i ferd med å selvantenne, hvor apokalypsen ulmer like under bakken, hvor det bestående må falle, men hvor mennesket likevel bare blir mer og mer besatt av å beseire og bestige alt det kan komme over – som ved å tviholde på et luftslott av sukker og Kelloggs Cornflakes, en av metaforene i forestillingen.
«Luftslotte, – de er så nemme å ty inn i, de. Og nemme å bygge også – aller helst for de byggmesterne som har en – en svimmel samvittighet,» skrev Ibsen i «Byggmester Solness». Vinge/Müller setter mennesket som byggmester under lupen, og holder opp for oss den verden vi har latt bygge.
Det er fascinerende at Vinge/Müller så tydelig tar utgangspunkt i det bestående, men samtidig har den uhyre sjeldne evnen til å forestille seg noe helt annet. Opp fra asken av radikal dekonstruksjon stiger kunstneriske reisverk som viser det forvrengte og morbide ved verden vi lever i, og som samtidig holder opp noe sant for oss.