Etter Økokrims fiasko i Transocean-saken ble virksomheten evaluert. Riksadvokatens rapport om saken viste store mangler i ledelse og store hull i kompetanse. De dyktige forsvarsadvokatene var faglig overlegne statsadvokatene fra Økokrim. Derfor gjorde aktoratet et tappert forsøk på å hyre inn forsvarsadvokater for å styrke Økokrims kompetanse i retten.
Siden den gang har Økokrim tatt på seg mindre krevende saker. Det viser min gjennomgang som er publisert i «Journal of Economic Criminology». Kanskje er Økokrim villig iblant til å titte på kompliserte og krevende saker, men de tar dem ikke lenger til retten, der Økokrim er forpliktet til å bevise skyld utover enhver rimelig og fornuftig tvil. Et eksempel var Jo Lunder i Vimpelcom. Trolig blir Ola Borten Moe et nytt eksempel.
Nå etterlyser mange at Økokrim skal ta en titt på Anniken Huitfeldt. Kanskje gjør Økokrim det, men de kommer neppe til å trekke henne for retten. Økokrim er klar over at de vil tape kunnskapskonkurransen mot forsvarsadvokatene.
Når Økokrim nå ser på Ola Borten Moe og kanskje også Anniken Huitfeldt, da blir det etterforsking, men ingen rettsprosess. Økokrim har en særegen status som særorgan, hvor de selv velger hva de beskjeftiger seg med. De kan holde på med en sak så lenge de har lyst. De bryr seg ikke om det mangler skjellig grunn til mistanke dersom de får lyst til å se på saken.
I mange hvitsnippsaker har Økokrim valgt å hente den mistenkte hjemme med uniformert politi mens barna ser at far eller mor blir arrestert, kastet på glattcelle, hengt ut i media, sagt opp på jobben og forlatt av familie og venner. Selvmordstanker dukker opp. Denne straffen kan være langt verre enn det å tilbringe noen måneder eller år på Bastøy.
Økokrim er dessverre i ferd med å bli en domstol der mistenkte har få muligheter til å forsvare seg. En av årsakene er at Økokrim styres av jurister og ikke av etterforskere.
