Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Øyafestivalen

Boikott er mogleg

Kvifor er det så vanskeleg for Øyafestivalen å ta palestinske BDS-prinsipp på alvor? Øya-leiar Henry Leeves gjekk i strupen på boikott som verkemiddel i Klassekampen 29. juni. I heile saka glimra BDS-strategien med sitt fråvære. Dette trass i at kampanjen har gått føre seg under palestinsk leiing i over 20 år i tråd med internasjonal lov. Minstekrava til Superstruct-festivalar som Øya er klare og oppnåelege: ta offentleg avstand frå KKRs medverknad til Israels folkerettsbrot, innfør etiske retningslinjer, respekter BDS-rørsla og diskuter prinsippa med partnarar. Palestinakomiteen la press på Øya som omsider innfridde desse krava (Klassekampen, 17. juni). At Palestinakomiteen ikkje prioriterer boikott, betyr ikkje at presset er over.

Fotball-vm

FIFA og Infantino

På NRK sin nettside 6. august står det: «I brevet går FIFA også hardt ut mot kritikerne. – FIFA vil ikke tolerere noen angrep på sin integritet og vil iverksette alle nødvendige tiltak for å forsvare sitt omdømme, skriver de i brevet.» Det er bare én organisasjon og én person som har angrepet FIFAs integritet, og et relativt lite miljø som slår ring om den manglende integritet. Det dårlige omdømme til FIFA per i dag vil enkelt kunne endres med «nødvendige tiltak» som å fjerne dette miljøet, og starte på veien mot demokrati, transparens og nettopp «integritet».

Rødt og frp

Indig­na­sjonen seirer

Det er gode tider for de indignerte. På den siste meningsmålingen for Alltinget og ABC nyheter som kom denne uka, har de en samlet oppslutning på nøyaktig 40 prosent, et tall som vel ikke er sett siden Gerhardsens dager. Muligens går det et blaff av glede gjennom Frp, med 31,2 prosent og Rødt med 8,8 prosent, men de lar det neppe overhånd. Det er tross alt indignasjonen som er deres fremste force, og det veit de nok. Noen vil kanskje mene at forskjellene mellom Rødt og Frp er store og at det er urimelig å slå sammen ovenstående tall for oppslutning. Det kan ha noe for seg, men i politisk metode er de nærmest identiske. Sylvi Listhaug og Mímir Kristjánsson framstår definitivt som landets mest indignerte politikere.