Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

Iranerne roper etter system­skifte – ikke billigere mat

Det som nå utspiller seg i Irans gater, handler verken om levekostnader, inflasjon eller økonomisk misnøye. Det er en åpen erklæring om at det iranske samfunnet har forlatt Den islamske republikken. Å redusere disse protestene til «økonomiske krav» er ikke en analytisk feilvurdering. Det er et bevisst narrativ fra regimet, i direkte motstrid med virkeligheten i Irans gater. Fra de første timene etter at protestene startet i Teherans basar, var budskapet klart, direkte og politisk: mot hele systemet. På få timer spredte protestene seg til universiteter, bydeler og byer over hele landet, fra Teheran til Kermanshah, fra Mashhad til Shiraz, og til og med til Qom, regimets religiøse høyborg. Dette var ikke tilfeldig.

Kultur

Ånds­eli­tens bekym­ringer

Klassekampen brakte på årets siste dag en reportasje i bekymringens tegn, med utgangspunkter i de usedvanlig mange kjente kulturpersoners bortgang i 2026: Hvordan skal det nå gå med vårt kulturliv? Og avisen nøyer seg ikke med, via litteraturprofessorer og andre med oversikt, å fremheve det fantastiske ved de avdødes innsats. Nei, Klassekampen lanserer sannelig også kandidater til overtagelse av rollene som kulturens søyler! Takk som byr. Undertegnede er neppe helt å alene om å smile lett til åndselitens bekymringer. Personlig har jeg ikke så mye greie på nevnte avdøde. Har dog lest litt hos et par av forfatterne. Kjedelige greier, spør du meg.

Innvandringspolitikk

Streng, men so­sial­de­mo­kratisk

I et debattinnlegg i Klassekampen 30. desember 2025 kritiserer Fauzia Hussain-Wiik og Reidar Staalesen fra Bergen Arbeiderpartiets Tonje Brenna for hennes forslag om innstramning av partiets innvandringspolitikk. Vi mener det er en alvorlig og feilaktig påstand å hevde at en mer restriktiv innvandringspolitikk er det samme som manglende solidaritet. Brochmannutvalget har gjennom grundige analyser avdekket mulige negative konsekvenser ved storstilt innvandring, inkludert økt økonomisk belastning og svekket sosial tillit. For å bevare en rettferdig velferdsstat trenger vi en bærekraftig innvandringspolitikk. Det danske eksempelet under Mette Frederiksen viser at sosialdemokratiske verdier kan forenes med nødvendig kontroll over innvandringsstrømmene. Hun har innsett at samfunnets bæreevne ikke er ubegrenset, og at kontroll er avgjørende for å bevare vårt høytillitssamfunn. Når vi snakker om internasjonal solidaritet, snakker vi ikke om å åpne våre grenser uten kontroll.