Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Oslo

Bevar Gamle Munch for barna og Tøyens fremtid

Våren 2013 var det flere krisemøter på Tøyen. Nærskolen var halvfull og nedleggingstruet. Mange foreldre søkte barna sine til andre skoler og andelen minoritetsspråklige nærmet seg hundre prosent. Arfi Ali, leder for en somalisk mødregruppe, beskrev situasjonen som en mur mellom innvandrere og de med norsk som morsmål. Det var mangfold, men ikke integrering. Med Tøyenløftet (2013/14) fikk det sterke foreldreengasjement avgjørende drahjelp fra politikerne. Til tross for organisatoriske utfordringer og noen brutte løfter, viste Tøyenløftet hvor bra det kan bli når politikere samarbeider med sterke lokale krefter.

Kjønnsroller

Far er direktør, mor er sekretær

«Hvis familien er en bedrift, er mor direktør», skrev Jo Skårderud om det tredje skiftet på fredag. Alle som har vært i befatning med det private næringslivet (eller sett Oljefondet på NRK) forstår at dette språklige bildet er feil. Hvis familien er en bedrift, er mor sekretær. Det er sekretæren som sømløst får ting til å henge sammen og fungere, uten verken heder, lønn eller ære. Direktøren derimot er brautende, tar æren for sekretærens arbeid, er høyt gasjert og gjør kanskje tilnærmelser overfor sekretæren når medarbeiderne har lagt seg. Gitt at tesen om det tredje skiftet stemmer, er det altså far som er familiens direktør.

Musikkbransjen

Hva betyr KI-avtalen for norsk musikkliv?

Verdens tre største plateselskaper, Warner, Sony og Universal, har nylig inngått avtaler med flere KI-genererende musikktjenester. Det kan være begynnelsen på et bedre regulert marked, men et kollektivt lisensieringssystem er eneste løsning for å ta vare på hele bredden av rettighetshavere. Avtalene gjelder kun rettigheter de store amerikanske selskapene selv kontrollerer. Resultatet er et lappeteppe som gjør lisensiering av KI-aktører uoversiktlig. Hensynet til det brede lag av europeiske opphavere er ikke ivaretatt. Samtidig kan nå disse KI-selskapene ha nok musikk å trene på. Dermed står norske og europeiske musikkskapere svakere i et fremtidig marked. Derfor arbeider Tono og de andre europeiske kollektive forvaltningsselskapene mot EU for å få fastslått at kollektiv lisensiering skal være hovedregelen.