Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

Anders Breidlid (Professor, Oslomet)

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Sikkerhetspolitikk

Norsk sikkerhet kan ikke bygges på blind stormakts­lo­ja­litet

Norsk sikkerhetspolitikk må bygge på selvstendige vurderinger av norske interesser, respekt for folkeretten og lav spenning i nord. Den kan ikke være avhengig av politiske vinder i USA. Å hevde egne interesser er ikke det samme som å vende allierte ryggen, men det krever større norsk selvhevdelse enn vi har sett. Som SV har sagt i over 50 år: Norske nasjonale interesser sammenfaller ikke alltid med USAs globale og strategiske interesser. 2020-årene preges av stormaktsrivalisering. Krigen i Ukraina har sendt forholdet mellom Vesten og Russland til et historisk lavpunkt, samtidig som rivaliseringen mellom USA og Kina skjerpes. For et land med strategisk beliggenhet i nord og begrensede militære ressurser gjør dette sikkerhetspolitikken mer krevende. Forskjellene mellom norske og amerikanske interesser er fundamentale, særlig under Donald Trump.

Hein Berdinesen
Digital suverenitet

USA kan skru av Danmark – hva gjør Norge?

De siste årene har Norge tatt mange «rasjonelle» valg som nå truer vår suverenitet. Vi velger amerikanske skytjenester fordi det er enkelt og «trygt». Vårt digitale demokrati, fra helsejournaler til forsvarshemmeligheter, behandles hos selskaper som svarer til amerikansk lovgivning og er tett tilknyttet USAs politisk ledelse. Vårt naboland Danmark er fundamentalt uenige med USA om fremtiden til Grønland, og er presset. En analyse gjennomført i Danmark viser at USA kan skru av landet på en time. Norge har nylig inngått nye rammeavtaler på vegne av offentlig sektor med kun amerikanske leverandører. Selv om valget fremstår som teknisk rasjonelt, har det dype politiske konsekvenser for hele samfunnet. Avhengigheten koster oss ikke bare penger, men også kontroll.

Endre Dingsør
Sv

Skuffende rapport!

Evalueringsrapporten om SVs valgkamp burde helt klart ha besvart det sentrale spørsmålet: hvem vedtok å stille det ufravikelige Oljefondkravet? Hvem vedtok å droppe det? Det var allerede klart at verken landsstyret eller sentralstyret hadde vedtatt å stille kravet. Så hvem bestemte kravet skulle stilles? Evalueringsutvalget skriver: «Basert på de undersøkelsene Evalueringsutvalget har gjort, kommer det frem at avgjørelsen om å gå inn for et slikt ultimatum var tilstrekkelig forankret i partiets sentrale ledelse.» (s. 26) Hvordan kan en så viktig sak som et ultimatum være tilstrekkelig forankret når verken landsstyret eller sentralstyret var involvert? Hvem er «partiets sentrale ledelse» når det ikke er landsstyret eller sentralstyret? Problemet er jo ikke at det ikke var forankret i den lille kretsen som bestemte dette, men at det ikke var forankret i landsstyret eller sentralstyret. Rapporten er enda vagere når det gjelder beslutningen om å droppe kravet. Den er ikke omtalt i det hele tatt! Utvalget skriver: «Evalueringsutvalget vurderer det dit hen at til tross for at ultimatumet traff godt hos enkelte målgrupper, ga oss medieoppmerksomhet og sikret noen viktige stemmer til SV denne valgkampen, så viste ettervirkningene av ultimatumet at denne typen strategiske grep verken ga oss de gjennomslagene, det etterlatte inntrykket eller de alliansepartnerne vi som parti ønsket.» Men «ettervirkningene» var jo et direkte resultat av at ultimatumet ble droppet av en liten krets! Denne vagheten er ikke tilfeldig, for den gjør at evalueringsutvalget ikke trenger å drøfte at de – hvem de nå var i SVs indre kjerne- som tok disse avgjørelsene, burde ha skjønt at dette var et klart brudd på vedtektenes ånd og bokstav. Så viktige avgjørelser må tas av landsstyret, som kan kalles inn på meget kort varsel. Når landsstyret møtes til helga, så må det kreve at hendelsesforløpet blir klarlagt. Landsstyret må klart slå fast at så viktig avgjørelser som å stille og droppe et ultimatum må tas av landsstyret, at uravstemning bør brukes når det er praktisk mulig.

Anders Ekeland