Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Iran

La regimet få høre det

Det iranske prestestyret er blant verdens mest brutale. De undertrykker kvinner systematisk, forfølger homofile, fengsler journalister og skyter demonstranter i gatene. Likevel behandles Iran ofte som et vanskelig, men legitimt land i internasjonal politikk. Det er uverdig. Som liberal ungdomspolitiker mener jeg det er vårt ansvar å si klart ifra: Ingen stat har rett til å kontrollere kroppene, tankene eller livene til sine innbyggere. Staten skal tjene individet, ikke knuse det. Norge bør bruke stemmen sin tydeligere internasjonalt, støtte iranske menneskerettighetsforkjempere aktivt og slutte å late som dialog alene er nok når et regime skyter sin egen befolkning. Dette handler ikke om religion. Det handler om makt.

Iran

Venstre­sida og Iran

Eit spørsmål som har vorte stilt, både i god og i vond tru, er kvifor folk på venstresida viser relativt atterhald i sin offentlege kritikk av Iran. For meg er dette ganske enkelt: Iran er allereie utsett for eit intenst utanlandsk press, av heilt andre grunnar enn at dei slår hardt ned på demonstrantar. Iran har vore under kvelande sanksjonar i årevis, og utanlandsk etterretning og militæret driv regelmessige attentat mot landets tenestemenn og infrastruktur. Det er vanskeleg å sjå korleis ein kan auke presset utan open krig. Alle siviliserte menneske har sympati med motstanden mot det reaksjonære iranske presteveldet. Problemet er at den einaste politiske forma denne sympatien no kan få, er tilslutning til den gjeldande kringsettingspolitikken. Når ein seier at regimet må falle, er det lett å tenkje at ein lyt støtte politikk for regimeendring.

Teknologi

Digital suve­re­nitet handler ikke om å velge bort USA

I Klassekampen 16. januar advarer Endre Dingsør i Choose European mot Norges økende avhengighet av amerikansk teknologi. Dette er en viktig debatt, men også en som fort kan avspores til et valg mellom USA eller ikke USA. Det riktige spørsmålet er hvordan vi håndterer våre avhengigheter. I dagens geopolitiske klima er det både forståelig og nødvendig at Norge søker større kontroll over egne data, kritisk infrastruktur og digitale grunnpilarer. Samtidig rommer suverenitetsdebatten et grunnleggende paradoks, særlig for små land. Hvordan styrker vi vår digitale suverenitet uten samtidig å svekke tilgangen til markeder, innovasjon og teknologi vi er avhengige av? For hvis suverenitet tolkes som teknologisk selvforsyning, risikerer vi å forveksle kontroll med isolasjon. Full teknologisk selvforsyning er i praksis uoppnåelig for små land som Norge. Vi har verken markedsstørrelse, kapital eller kompetanse til å utvikle og drifte komplette teknologistakker alene.