Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Donald trump

Høyresidas pinlige fa­sci­nasjon for Trump

Det første året med Trumps andre presidentperiode i Det hvite hus er over. For både USA og verdensfreden var 2025 et katastrofalt år, og lite ser ut til å bli bedre i 2026. Heldigvis har det vært ganske bred enighet i Norge om at Trump og hans personkult MAGA er en trussel mot både demokratiet, den internasjonale verdensorden og mot freden. Men det er ikke er lenge siden langt flere på den relativt moderate høyresiden var fascinert av det høyreradikale prosjektet til The Donald. Det har med få unntak vært forsvinnende stille fra de profilerte nordmennene som inntil ganske nylig forsvarte mannen som nå truer med å rive folkerett, Nato og den regelbaserte verdensorden i fillebiter. Det er ikke mer enn halvannet år siden Fpu-leder og Frp-wonderboy Simen Velle uttalte at han ville ha stemt på Trump dersom han bodde i USA. Etter mye verbal juling gikk han riktignok tilbake på uttalelsen, men Frp-topp Per-Willy Amundsen var raskt ute med støtte til Velle.

Iran

Kan Iran styres føderalt?

Iran er ikke en homogen nasjonalstat. Landet rommer betydelige minoritetsgrupper, herunder kurdere, aserbajdsjanere, arabere, balutsjer og turkmenere, med egne språk, historiske erfaringer og regionale identiteter. Dagens sterkt sentraliserte styreform har i stor grad forsøkt å undertrykke dette mangfoldet gjennom uniform lovgivning og politisk kontroll. Resultatet har vært vedvarende spenninger, marginalisering og mistillit mellom sentrum og periferi. Spørsmål om et føderalt styresett i Iran har vært møtt med skepsis. Motstandere hevder ofte at et slikt system vil undergrave likhet og menneskerettigheter ved å skape ulike standarder i ulike regioner. Denne kritikken bygger imidlertid på en snever forståelse av likhetsprinsippet.

Språk

Språkets makt

Angående påtrykket fra myndighetene om at innvandrere må lære seg norsk fortere og bedre for å integreres i det norske samfunnet, virker det ikke som dette blir fulgt opp på samme måte i akademia. Ifølge «Handlingsplan for norsk fagspråk i akademia» er engelsk som foretrukne undervisningsspråk et økende og omfattende problem. Vi får håpe at planen får konsekvenser, slik at faglærere, veiledere eller sensorer fremover slipper å kommunisere seg i mellom og med studenter på stotrende eller i beste fall middels godt engelsk. Selv har jeg ved flere anledninger, sist som sensor ved en høyskole, opplevd det absurde i det at fordi en fast ansatt med sensor har engelsk som morsmål så må resten av oss med norsk som morsmål snakke engelsk. En annen absurditet opplevde jeg i et foredrag med en norskspråklig foredragsholder; kun en av studentene behersket ikke norsk, så da måtte alle snakke engelsk. Dette er ifølge handlingsplanen en utbredt praksis innen dagens akademia. I tillegg til det muntlige kommer alle skriftlige avhandlinger, oppgaver og all ytterligere kommunikasjon som skrives på engelsk. Innenfor kunstutdanningen, som jeg representerer, er dette blitt nærmest et mantra. Undervisningen foregår på engelsk, fordi flere og flere professorer kun snakker engelsk, antall internasjonale kunststudenter øker, kunstmiljøet er internasjonalt – og så videre. Engelsk har i mange år dominert hele kunstfeltet.