Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kina

Tiananmen i Lhasa

Foran Potala-slottet i Lhasa har kinesiske myndigheter omskapt et stort område til en Tiananmen-liknende paradeplass for det kinesiske overherredømmet i Tibet. Den 21. august i år fant det sted et stort anlagt arrangement på plassen i anledning at det var seksti år siden Tibet i 1965 ble opprettet som en såkalt autonom region. På Tiananmenplassen i Beijing er det reist et monument som skildrer landets kamp mot kolonimaktene og Kommunistpartiets seier i 1949. På plassen i Lhasa er det reist et tilsvarende monument, som er ment å markere Tibets såkalte fredelige frigjøring i 1950. Den tradisjonelle tibetanske hæren hadde ikke mye å stille opp mot den kamperfarne hæren til kommunistene da den under Deng Xiaopings ledelse marsjerte inn i Tibet i 1950 og satte punktum for Tibet som de facto uavhengig stat, som de hadde vært siden keiserdømmets fall i 1911. I anledning jubileet dukket det opp nok en talende parallell til hvordan Tiananmenplassen blir rigget ved store anledninger som første mai og Folkerepublikkens nasjonaldag 1. oktober.

Eurovision

Lytte til hvem?

Jeg ser at musiker Torgny Amdam i Klassekampen 23. desember ber NRK lytte til folket i spørsmålet om deltakelse i Eurovisjonen. Én av to mener Norge ikke bør delta. Hvilken halvdel av folket bør NRK lytte til? Og hvilken halvdel bør NRK ikke lytte til? Etter min mening bør NRK stå fast på sin nøytrale linje. Det er det beste. De som ikke vil se på, kan skru av TV-en.

Høyre

Kultur­po­litikk på villspor

Høyre vil innføre en norsk kulturkanon – en rangert liste over hva som skal regnes som «viktigst» i norsk kulturliv. Forslaget er hentet fra Fremskrittspartiets gamle idébank og treffer verken tiden vi lever i eller behovene i dagens kultursektor. Da Frp foreslo en kulturkanon i 2006, avviste Høyre det med et helt riktig argument: Det er umulig og ikke ønskelig å kåre de «beste» kunst- og kulturuttrykkene på objektivt grunnlag. Likevel løfter Høyre nå forslaget frem igjen, inspirert av Sverige – der kulturkanonen allerede har skapt mer splittelse enn stolthet. Når ikoniske kunstnere faller utenfor på grunn av tekniske avgrensninger, sier det mest om hvor trang og kunstig en slik ramme blir. Kultur mister ikke verdi fordi den tilhører et annet tiår. Å lage en kulturkanon er like meningsfullt som om Stortinget skulle rangert hvem som er verdens beste skiløper gjennom tidene, Petter Northug eller Johannes Høsflot Klæbo, (tilfeldigvis trøndere begge to). Kultur er levendeog mangfoldig.