Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen med deg.

Ronny Kjelsberg har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattKlima

SV er et vekstparti

SV-medlemmene Anders Ekeland og Hallvard Birkeland har rett i at alle partier, også venstresidas, er grunnleggende tilhengere av vekst, bare den er grønn (Klassekampen 25. august). Derfor er venstresida en del av problemet, ikke løsningen når det gjelder klimakrisa. Det har vist seg umulig å få SV i tale om vekstproblematikken, selv om Ekeland og Birkeland er hederlige unntak. Hvorfor vil ikke SV snakke om at fortsatt vekst er en umulighet hvis kloden skal overleve?

Svaret er enkelt, men dessverre også kynisk. Politikere er avhengig av velgere som støtter deres synspunkter, og de fleste politikere vet at kritikk ved vekst og forbruk vil føre til frafall av velgere, i hvert fall i første omgang. Det skyldes at veksten er avhengighetsskapende; hvem vil godta at en stopp i veksten og forbruket vil frata oss de godene som veksten har skapt for det store flertallet i det globale nord og et mindretall i det globale sør?

Selvsagt er vekstdogmet knyttet til det hegemoniske systemet, kapitalismen. Men også ulike former for sosialisme, enn si marxisme, er sterkt knyttet opp til vekst og forbruk. Med andre ord finnes det ikke en -isme som adresserer den dypt problematiske vekstproblematikken på en adekvat måte. Ekeland og Birkeland nevner økososialismen, men er ikke også den knyttet opp mot vekst? Motvekstbevegelsen nevner ikke Ekeland og Birkeland med et ord. Natur- og klimakrisa kan ikke først og fremst løses ved teknologiske framskritt, men gjennom en fundamental endring av hvordan økonomien organiseres.

Ifølge motvekstbeveglsen betyr det en økonomi som ikke er avhengig av å vokse, men en økonomi som fokuserer på økonomisk likhet og rettferdighet. Det trengs et omfattende internasjonalt arbeid på tvers av faglige grenser som arbeider ut alternative økonomiske modeller, et arbeid som burde vært påbegynt for lenge siden.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Musikkritikk

Løft blikket, Eggen

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte. Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken.

Nasjonalmuseet

Usaklig kritikk av israelsk kunstner

Fredag 10. februar dekket Klassekampen en sitt-ned-aksjon på Nasjonalmuseet, der kunstnere og Palestina-venner protesterte mot kunstverket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» laget av den israelske kunstneren Noa Eshkol i 1974. Nasjonalmuseet hengte opp teppet i mai i år, og siden det er laget av en israelsk kunstner er det mange som mener museet derfor tar parti med Israel i krigen på Gaza, og ikke med palestinerne som blir utslettet. Men ingen har tatt seg bryet med å beskrive og forklare hvorfor kunstverket er så dårlig. Kunstneren Victor Lind er bildets tydeligste kritiker. Han mener det handler om «at israelere er ofre for palestinsk terrorisme», at det «legitimerer krigsforbryterstaten Israels okkupasjon av Palestina.» I Aftenposten hevder styreleder i Norske billedkunstnere (NBK), Geir Egil Bergjord, at «verket skal minnes at tre palestinere angrep okkupanten Israel en gang i 1974.» Det er imidlertid ikke klart for meg hvordan Lind og Bergjord klarer å se disse tingene i selve kunstverket. Bildet er et lappeteppe i brunt, sort, grått og lilla, det er prikkete mønstre og blomstrete dekor.

Nasjonalgalleriet

Hva skjer på galleriet?

Da Nasjonalgalleriet ble nedlagt og samlingen i sin helhet flyttet til det nye museet på Vestbanen, var det ingen politiske planer for den videre bruken av bygningen. Med luftige ideer fra daværende kulturminister Trine Skei Grande om at bygget fortsatt skulle inneholde ett eller annet med kunst, ble Nasjonalgalleriet tilbudt publikums fantasi og ønskedrømmer, en prosess uten retning og substans. I flere år etter nedleggelsen var Nasjonalmuseet leietaker, og betalte Statsbygg for en bygning de ikke brukte. Deretter overtok Statsbygg ansvaret. Nasjonalgalleriet ble så overlatt til sin egen skjebne. Litt støy ble det i forbindelse med Nationaltheatrets vidløftige planer om underjordisk teater på Tullinløkka, inkludert Nasjonalgalleriet til bruk for garderober og andre publikums-fasiliteter. Forslaget ble til slutt avslått av regjeringen i vår.