Stian Grøgaards prosa ligner ingen andres. Problemet er at en stor del av den avdøde professorens essaysamling er bortimot umulig å forstå.

En vagabond i kulturen

På høyden: Det er nærliggende å betrakte «Romantiske essays» som et portrett av hovedpersonen som intellektuell. Her er Stian Grøgaard fotografert i 2020. Foto: Christopher Olssøn

At Stian Grøgaards (1956–2021) «Romantiske essays» er en meget uvanlig utgivelse, blir klart allerede i forordet. Så krevende er samlingens lengste innslag at Matias Faldbakken, professorens yngre venn og kunstnerkollega og bokens redaktør, bestemte seg for på forhånd å sende teksten til «tre fagfolk på professornivå» for å høre hva de mente om den. Selv hadde Faldbakken nemlig store problemer med i det hele tatt å lese den. En meldte tilbake at vedkommende hadde prøvd, men raskt gitt opp. En annen fullførte syv sider og fortalte redaktøren om knapt å forstå det vedkommende hadde lest. Den tredje mente at teksten representerte fagfilosofi på sitt beste, men at teksten fortonet seg «noe lukket». Den lyder for eksempel slik:

Bokmagasinet