Romeo ligger forgiftet på gulvet, og Julie har akkurat stukket en dolk i sitt eget bryst. De unge elskerne skal snart oppdages omkommet av deres fortrolige, broder Lorenzo.
Inn i scenen kommer munken – strigråtende og ikledd grilldress. Synet får publikum til å humre smånervøst.
– Det slo meg med undring. Hva er det egentlig et publikum får ut av en oppsetning av det slaget? Jeg vet sannelig ikke, sier Frode Helmich Pedersen, professor i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.
I en artikkel i litteraturavisa Bla beskylder han teateret for å ha fjernet seg fra den litterære kulturen det en gang var en del av. I stedet dyrkes scenen som en arena for regissørenes kreative utfoldelse, mener Pedersen.
Refser bergensteater
Utgangspunktet for kritikken var Pedersens opplevelse av den utidige latteren blant publikum under en oppsetning av «Romeo og Julie» i juni. Stykket, som er en nytolkning av Shakespeares klassiker, vises for tida på Den Nationale Scene i Bergen.
Men problemet er større enn én enkelt forestilling, mener Pedersen.
– Teateret har ikke bare skilt lag fra litteraturen, men utviser en form for fiendtlighet mot det litterære, mot selve tanken om at et litterært drama faktisk er et kunstverk i sin egen rett. Verket må først forstås og tolkes før man kan sette det opp på scenen, sier han.
Blant teaterfolk finnes det en motvilje til å sette seg inn i tolkningstradisjonene til klassikerne som iscenesettes, mener Pedersen. Tekstene står igjen som tomme skall, fylt opp av scenetriks og andre fiffige grep.
– Å tro at teaterets særegenhet består i å være fullstendig løsrevet fra den litterære teksten, er en uheldig oppfatning. Teateret kan godt bevare sin særegenhet selv om det også anerkjenner at det er en del av litterær tradisjon.
Trenger en avantgarde
Problemet bunner i at teateret mangler en litterær fortropp, mener Pedersen.
– Det er vanskelig å skape noen mening ut fra reint sceniske påfunn. Litteraturen, derimot, er selve arnestedet for meningsskapelse og kunne ha levert mening til nye oppsetninger om den ble tatt på alvor av teaterfolket.
– Dette kan oppleves som en ganske arrogant holdning?
– Det stiller jeg meg uforstående til. Teateret og litteraturen har alltid vært miljøer som står veldig nær hverandre. At jeg mener at de bør nærme seg hverandre igjen, ser jeg som det motsatte av arrogant.
Om noe er det teateret som er selvgodt, mener Pedersen. Siden regissørteaterets inntog på 1970-tallet har innovasjon trumfet tekst.
– Impulsen er nok nettopp at teateret skal være selvstendig, uavhengig og relevant. Men som det er med alle trender, stivner grepene til konvensjonen etter hvert. Da føles det ikke friskt lenger, men irrelevant.
– Velment kritikk
Frode Helmich Pedersen trekker fram en av teaterverdenens største publikumssuksesser i år, Nationaltheatrets «Døden på Oslo S».
– Jeg tviler på at en forestilling hvor man iscenesetter 1990-tallet og Ingvar Ambjørnsens corny ungdomsdetektiver, er veien å gå for norsk teater, sier han, og fortsetter:
– Jeg benekter ikke at det er en suksess, og det var sikkert en kjekk kveld for de tilstedeværende som kunne la seg suge inn i dette immersjonsteateret og nyte nostalgien. Men dette kan umulig være en måte å gi ny relevans og kunstnerisk giv til norsk teater.
– Kan ikke teateret selv stå for den utviklingen du etterspør?
– Ingenting er bedre enn om teateret kan legitimere seg selv gjennom oppsetninger som gjør inntrykk og som bekrefter teatrets relevans som kunstform i vår tid. Grunnen til at jeg skrev dette, er at jeg så ofte har opplevd at de ikke klarer det, sier Pedersen.
Og dét er det mange som er enige i, ifølge Pedersen.
– Det er kanskje på tide at noen fra litteraturfeltet gir uttrykk for dette synspunktet, og at det ikke bare kommer fra kunstfiendtlige populister. Kritikken er velment fra min side.
Dramatikk på bunn
Frihetene teateret tar seg, får konsekvenser også utenfor scenen, mener Pedersen.
– Mitt inntrykk er at når en forfatter skriver et verk for scenen i dag, kan oppsetningen være såpass forskjellig fra det forfatteren så for seg at det ikke framstår som spesielt attraktivt å lage dramatikk, sier Pedersen.
Litteraturprofessoren foreleser ofte ved Skrivekunstakademiet i Bergen, hvor han hvert år gjør en uformell spørreundersøkelse: Hvilke sjangre framstår som de mest interessante og aktuelle for det nye kullet av forfatterspirer? Dramatikk havner alltid på bunn.
– Kan man ikke snu på det og si at det er norsk litteratur som mangler gode dramatikere?
– Det er i alle fall ganske klart at unge norske forfattere ikke ser mot scenen. Det er ikke et stort problem for litteraturen, men det er nok et problem for teateret.
Retting 30. august 2023: I den opprinnelige saken sto det at både Romeo og Julie begår selvmord ved å drikke en dødelig gift. Det stemmer verken overens med Shakespeares originaltekst eller Kjersti Horns fortolkning. Det riktige er at Romeo drikker gift etter å ha funnet Julie i en dødslignende søvn, som han misforstår med at hun er død på ekte. Akkurat idet han har åndet ut, våkner Julie og finner sin elskede omkommet. Hun bruker da en kniv for å ta livet av seg.