Denne helga inntok Lyn tabelltoppen i sin avdeling i 2. divisjon. Dette er det nærmeste den tradisjonsrike klubben fra Oslos vestkant har vært toppfotballen etter konkursen i 2010. De som kjenner historien vet at Lyn måtte starte på nytt med tilnærmet blanke ark i 6. divisjon samme år.
Veien tilbake til eliten skulle bli langt tøffere enn mange hadde trodd den gangen. Men for all del! Det har vært et morsomt tiår med bortekamper på diverse kunstgressbaner uten tribunefasiliteter i det ganske land, og smekkfull langside på ærverdige Frogner stadion.
Selv kan jeg dessverre ikke skryte på meg å ha vært en del av denne reisa. Mitt engasjement som Lyn-supporter nådde sitt høydepunkt i årene like før konkursen. Da Kim Holmen herjet i bakrommet, og Mads Dahm knuste alle i lufta. Det er i hvert fall de fine minnene jeg sitter igjen med, før Lyn og jeg liksom gikk hver vår vei.
Kanskje mistet jeg rett og slett interessen? En sannere forklaring er nok snarere at jeg etter hvert mistet mye av kontakten med Lyn-miljøet jeg hadde vokst opp i. Siden da har jeg, for det meste, fulgt med fra sidelinja. Og med tida ble styrkeforholdet i min krets snudd på hodet. Nå, 15 år seinere, er det Vålerenga som gjelder blant mange av mine fotballinteresserte venner. Men å bytte farge på drakta kommer aldri på tale.
For et fotballag er som kjent noe du aldri forlater. Og i det siste har savnet etter å gå på kamp igjen blitt større og større. Kanskje er det medgangen som nå lokker meg i retning Bislett? Eller lengselen etter å være en del av et lokalt prosjekt jeg også kan være stolt av? Sannheten ligger nok et sted midt imellom. Jeg håper derfor at Lyn finner plass til et forvillet rødt hjerte denne høsten. Så skal jeg love at også min lidenskap lever så lenge det slår.
