Det har lenge vært kontroverser om Munchmuseet, nå handler det om lederkabalen. Debatten har rast i denne og andre medier om det nytilsatte lederteamet med tynn kunstfaglig bakgrunn. Landets kunsthistorikere og kulturkommentatorer har reagert med harnisk, mens lederskribenter, tidligere og nåværende direktører har sagt at museet trenger ledere med lederkompetanse og som evner å tenke strategisk. Fagfolkene protesterer mot en utvikling hvor mystiske lederegenskaper er hevet over fag, og hvor gode ledere skal kunne lede alt. Det gjør de rett i.
Misforståelsen om at ledere er svaret på samfunnets utfordringer, kan spores tilbake til den amerikanske ledelseskonsulenten George Kenning. Han herjet landet på 1960/70/80-tallet. Hans mest kjente – og mye omdiskuterte – påstand er at en god leder kan lede hva som helst uten spesiell kompetanse om den bransjen eller fagområdet hvor organisasjonen opererer. Ledelse var en profesjon, mente Kenning. Han predikerte at det viktigste en leder gjorde var å skape noe gjennom andre.
Mange har opp gjennom årene latt seg engasjere, og provosere, av Kennings prinsipper. Hans påstander, som ikke stemmer, kan spores til en ideologi og et fenomen som brer om seg i det norske samfunnet. Den har de senere år truffet kunstfeltet. Flere av landets museer har kvittet seg med kunsthistorisk fagkompetanse på toppnivå. Det en tiltakende lederisme som rår i kunstsektoren, men også på andre samfunnsområder: En overdreven tro på en profesjonell styrende klasse som skal kunne lede alt fra bedrifter til sykehus til skoler til kommuner til offentlige etater til museer, med bruk av omtrent samme verktøykasse. En verktøykasse man ofte har lært seg på en handelshøyskole eller et lederutviklingsprogram.
Ledelse er et sett med generiske ferdigheter anvendelige på tvers av virksomheter, og ledere derfor må gis betydelig makt og ansvar. Og ledere med de rette lederegenskapene har en eller annen mystisk it-faktor, et sett kompetanser og erfaringer de kan bruke til å frigjøre menneskelig potensial så virksomheters mål realiseres.
«Munchmuseet har slukt rått en ideologi om ledere som kan lede alt»
Direktøren for Munchmuseet forsvarer seg med at lederne skal jobbe strategisk, hva hun nå legger i det. Tidligere sjef for museet, Stein Olav Henrichsen, som fikk fagforeningene mot seg fordi det kunstfaglige var lite representert i ledelsen, vil ha visjoner. Han hevder at museumsbransjen er i så rask endring at det er nødvendig at lederne er mer profesjonelle som nettopp ledere. Krav om besøkstall og inntjening gjør at museene vektlegger strategi, markedsføring og kommunikasjon mer enn tidligere.
Det må de nok gjøre, men innenfor grenser. I moderne virksomheter, som Munchmuseet, delegerer ledere ansvar og myndighet til kompetente fagpersoner. Siden arbeidsoppgavene gjøres av kompetente ansatte, jobber ledere i stedet på et prosessuelt-, konseptuelt- og kontekstuelt nivå. For hvert nivå over arbeidet som gjøres av de faglige ansatte, øker abstraksjonsnivået. Man fjerner seg mer og mer fra substansen, og det skapes en hypervirkelighet. Jo lenger unna man er den konkrete oppgaveløsningen, jo større er sjansen for at virkeligheten som defineres har lite å gjøre med hva som faktisk skjer. Det substansielle og virkelighetsnære taper terreng. Det viktigste blir ikke hva man har og gjør, men hva det fremstår som at man har og gjør. Da er de faglige vurderingene som betaler prisen.
Det kan være Munchmuseet har ansatt de beste direktører de kunne få. Uansett hvilke flotte lederbegreper man pakker jobben deres inn i, så skal disse ta strategiske og operative beslutninger som på en aller annen måte vedrører kunstfeltet. Da er det en villfarelse å tro at man ikke trenger noe fagkunnskap om feltet man skal lede for å lede godt.
Når fire av fem Munch-direktører har en annen bakgrunn enn kunstfaglig, kan man dessuten ende opp med en ledergruppe som lar seg overkjøre av andre interessenter som kan fagfeltet. Munchmuseet har slukt rått en ideologi om ledere som kan lede alt. Det er et uheldig eksperiment som ikke vil føre noe godt med seg.
Nå er det ikke dermed sagt at enhver kunsthistoriker kan lede museer. De har også sin andel museumsvoktere som trenger å få frisket opp sin kunnskap og sine perspektiver. Men i denne debatten er det all grunn til å heie på kunstfagfolkene.