Hege Knarvik Sande har delt denne artikkelen med deg.

Hege har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattScenekunst

Hvor lenge til i limbo?

Siden 2017 har scenekunstfeltet ventet på en egen støtteordning for de etablerte kompaniene.

Den varslede støtteordningen for de etablerte kompaniene har som formål å skape forutsigbarhet og langsiktighet etter at basisfinansieringen ble endret i 2018, og mange etablerte scenekunstkompanier falt ut. Allerede i 2017 anmodet Stortinget om ordningen, som det siden har kommet lovnader om flere ganger. Signalene har vært at ordningen skal være klar i 2024.

Regjeringen sendte et viktig signal da støtteordningen ble inkludert i Kunstnermeldingen som et tiltak for å bedre kunstnernes kår. I Kunstnermeldingen fremmes nettopp kunstnernes arbeidsforhold som en viktig kampsak. Etter at ordningen med basisfinansiering opphørte, ser vi en enorm svekkelse og nedbygging av profesjonell kompetanse i feltet. Både administrativ kompetanse, arbeidsplasser, publikumsbygging og internasjonale nettverk har blitt svekket. Det er kritisk at denne trenden snus. Men hva kan feltet tørre å håpe på?

Feltet har fått lite informasjon om hvordan prosessen står. Per nå, kan vi kun sette vår lit til at regjeringen leverer på løftene, og at det ikke vil oppstå flere forsinkelser. Vi ønsker å understreke at å ikke støtte opp om de kunstneriske virksomhetene som skaper aktivitet og arbeidsplasser for feltet, vil innebære en ytterligere nedbygging av sektoren. Denne utviklingen må stoppes nå.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Venstre

Venstre må finne tilbake til sine røtter!

Venstres dårlige valgresultat ved stortingsvalget må føre til en grundig intern evaluering. For min del er jeg ikke i tvil om at en hovedgrunn til det nedslående utfallet, skyldes Venstres gjentatte forsikringer om at en stemme til Venstre ville betyr en stemme til en ny borgerlig regjering. Men hvilken «borgerlig» regjering? Slik meningsmålingene lenge hadde vist, ville en borgerlig regjering måtte bli dominert av Fremskrittspartiet og også inkludere et KrF, som har utviklet seg til et erkekonservativt religiøst parti. Partiet som tidligere bygget på allmenn nestekjærlighet og romslighet, har blitt et parti preget av intoleranse overfor Pride-bevegelsen, særlig transpersoner, og uvilje til å fordømme Israels forbrytelser i Palestina. Fremskrittspartiet står for en klimapolitikk og en innvandringspolitikk som befinner seg i et dramatisk motsetningsforhold til Venstres politikk. Likevel drev Venstre en valgkamp som for de fleste måtte oppfattes som at det viktigste var å erstatte Jonas Gahr Støres regjering med en regjering som nettopp inkluderte Frp og KrF. Riktignok gjorde Venstres partileder et poeng av at Venstre aldri ville støtte Sylvi Listhaug fra Frp som statsminister, bare Erna Solberg.

Israel og palestina

Sabra og Shatila

Den 16. september markerer årsdagen for den tre dager lange massakren i de palestinske flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. Øyenvitner og utenlandske journalister som fikk adgang til leirene, har fortalt om ufattelige grusomheter, der kanskje så mange som 3500 menn, kvinner og barn ble drept. Hvilken gruppe som stod bak er kjent, men de konkrete gjerningspersonene er aldri blitt identifisert. De fleste tilhørte Libanons falangistmilits, en fascistisk kamporganisasjon opprettet i 1936 etter mønster fra general Francos Spania. På denne tiden var store deler av Libanon okkupert av Israel, som både bevæpnet og delvis finansierte militsen. Israel avviser ethvert ansvar for massakrene, og peker blant annet på at det ikke finnes noen skriftlig ordre eller dokumentasjon som direkte knytter dem til forbrytelsene.

Informasjon

Svar til Bråten

I et motinnlegg til vår kronikk i Klassekampen 10. september spør Lars Audun Bråten (12. september): «Hva er desinformasjon?». Hans innlegg er et godt eksempel på hvor langt begrepsforvirringen har kommet. Spørsmålet om hvordan skattesystemet skal innrettes, dreier seg nettopp ikke først og fremst om fakta, men om politiske oppfatninger. På samme måte har norske Nato-motstandere et legitimt politisk standpunkt, og kan ikke automatisk beskyldes for å være ofre for russisk desinformasjon.