De politiske signalene fra den nye regjeringa for to år siden var entydige. Den raske konsentrasjonen av kvoter og fangstrettigheter i fisket skulle stoppes. Etter Riksrevisjonens harde kritikk i 2020 av Solberg-regjeringens fiskeriforvaltning, kom Ap/Sp-regjeringens svar i Hurdalserklæringa. De omfattende fellesressursene i norske havområder skal fortsatt fangstes av en variert fiskeflåte med små og store båter. Altså i tråd med den rødgrønne regjeringens politikk, med sosial og geografisk fordeling av våre naturressurser, og med en mest mulig fellesskaplig utnyttelse av disse ressursene.
Det spesielle med fiskeriene er at denne fordelingspolitikken er – og må være – virksom både på hav og land; slik en særlig kan se dette nordover langs kysten. Fordeling og langsiktig bærekraft av det som i dag nok er verdens rikeste kystnære fiskeressurser, fordrer spredt mottak av den dagferske høykvalitetsfisken som kystflåten nå står for levering av. Trålere som opprinnelig fikk leveringsplikt med sin store fangstkapasitet, har for lengst sviktet industrien.
Trålerne og andre større mobile båter har stegvis fått adgang til å levere den ubearbeida fisken direkte til eksport for utenlandsk foredling i Kina eller Polen som følge av den nyliberale vendinga som har preget de siste tiårenes fiskeripolitikk. Det opprinnelige vilkåret tidligere var at trålerne, som gjenytelse for å få høste en så stor andel av fellesskapets ressurser, skulle levere fisken regionalt for å sikre heilårsdrift på de fiskeriavhengige stedene langs kysten. Men takket være en lemfeldig fiskeriforvaltning og lovhåndhevelse, kan de store fiskeriselskapa nå tjene grovt på monopolisering av store deler av kystfolkets fellesressurs. Altså noe som rettelig må kunne karakteriseres som statsautorisert «sea grabbing», eller havrøveri, av folkets felles eiendom.
En følge er at det store, såkalte «frysehotellet» for mottak og direkte eksport av den ubearbeidde fisken i Tromsø er blitt en like viktig trussel mot fiskeindustrien i Troms og Vest-Finnmark som de nye stortrålerne til fiskeriselskapene Lerøy og Nergård. Disse trålerne opererer nå på basis av store oppsamla og innkjøpte kvoterettigheter som gjør at de kan levere over tusen tonn kvitfisk til direkte eksport etter én vellykka tur på fiskefeltene. Og som folk som bor på kysten vet: Denne fisken tas fra mange kystfiskere med egne båter som kan drive med god lønnsomhet, og som kunne levert til fordel for arbeidsplasser og inntekter skapt i lokal fiskeindustri.
En videre følge av rettighetskonsentrasjon og direkteeksport er at det tradisjonelle nordnorske kystfisket, med mer bærekraftige redskap fra små og mellomstore kystfiskebåter, undergraves hver dag. Dette er det kystnære fisket med redskap som juksa, garn og konvensjonell line fra sjarker og mellomstore båter som særlig fangster voksen, gytemoden fisk på sesonginnsigene. Det paradoksale er at dette fisket nå presses ut, trass i at det både er mest bærekraftig, at det sikrer god lønnsomhet for de mindre båtene og endelig at slik fangst sikrer en kombinasjon av den beste kvaliteten og det laveste drivstoffbruket.
«Trålere har for lengst sviktet industrien»
Den skeivfordelinga og de konfliktene som følger naturlig av den pågående negative utviklinga i fiskeriene, har i sommer vist seg i den fiskerike og samisk-norske og kvenske Varangerfjorden i Finnmark. Her har den båttypen som kalles for «stor kyst» kommet heilt mot fjordlinjene og ødelagt for mye av det gode sommerfisket for lokale mindre båter som lokalbefolkninga her har på hyse, sei og annen kvitfisk. Lokale fiskefelt undergraves av de store båtenes aktive – såkalt «effektive» – redskap, og fiskebestander i fjorder og sund kan ødelegges. I fjor skjedde det samme i Breivikfjorden lenger vest i Finnmark, før myndighetene grep inn og fikk flyttet fisket med de store båtene lenger vekk fra fjordområdet.
Fra Varanger har kystfisker og fiskertillitsmann Arne Pedersen i Nordlys og fiskeriavisene fortalt oss om det som foregår. De store båtene går heilt inn i fjordåpningene med sine ødeleggende redskap. Følgen blir at det blir mindre fisk og småfisk igjen til lokalbefolkninga. Situasjonen settes på spissen når fiskeriministeren omtrent samtidig går ut og erklærer at: «Nå går det så det suser i norsk fiskerinæring.»
Selvfølgelig har ministeren rett: Under og etter Solberg-regjeringa har kvoteomsetninga i fisket nådd nye høyder. Fiskere, rederier og banker tjener svært gode penger på reint kjøp og salg av folkets fiskerirettigheter. Etter sigende ligger totalgjelda i den norske fiskeflåten nå på over 60 milliarder kroner. Følgen av dette demonstreres i Varanger: Gjeldstynga større båter må stå på, også om sommeren, for å betjene gjeld på båt, bruk og ikke minst på kvotegjeld.
Men spørsmålet til minister og regjering må bli: Hvilket fellesskap skal det gå godt for i fiskeriene? Er det fellesskapet av finanskapital, store rederier og fiskeriselskap, eller er det kystfolkets fellesskap, som driver aktivt fiske og fiskeforedling langs den lange og ressursrike norskekysten? Det er mange som venter på svar, både i offentligheten og i den forsinka kvotemeldinga.
Retting 25. august: I bildeteksten til omslaget av «Allmenningsressurser i Nord» sto det at det er en bok skrevet av Ragnar Nilsen og Ottar Brox. Den er imidlertid en antologi med 16 bidragsytere, redigert av Ottar Brox, Ragnar E. Nilsen, Svein Jentoft og Einar Eythorsson.