Det er dessverre lite spenning knyttet til hvem som vinner valget i Zimbabwe. Mer spennende er det hvordan det internasjonale samfunnet vil omtale det.

Når autokratiet leker demokrati

KronikkSelma Bratberg (Leder i SAIH (Studentene og Akademikernes ­Internasjonale Hjelpefond)) og Kasper Landmark (Rådgiver for Zimbabwe i SAIH)
PÅ TROSS AV ALT: At opposisjonspartiet Citizens Coalition for Change har klart å mobilisere så bredt som de gjør er bemerkelsesverdig, skriver forfatterne. Her en valgobservatør ved et folkemøte med opposisjonsleder Nelson Chamisa. Foto: Tsvangirayi Mukwazhi, NTB/ AP

På onsdag går Zimbabwere til valglokalene. Mange vil trosse trusler, skremselspropaganda, og frykten for vold og stemme for endring, for opposisjonen. Håpet er å kaste Zanu-PF-regimet som har regjert i 43 år, lenge under Robert Mugabe, og nå ledet av hans tidligere kommandant og visepresident Emmerson Mnangagwa. Men mange velgere blir også hjemme, eller har allerede reist fra landet. Mange har mistet håpet. Om ikke håpet om endring, så håpet på at den endringen kommer gjennom valgurnen. Sist gang et valg i Zimbabwe var relativt fritt og rettferdig var mest sannsynlig i år 2000. Da var det folkeavstemning om Mugabes nye grunnlov. Og folket sa nei. Et personlig nederlag for diktatoren.

Kronikk