Vinduene i leiligheten vår vente ut mot gaten. Av og til kunne vi høre og se kolonner av tyske soldater, som kom marsjerende oppover – seks og seks i bredden. Uniformsluene satt på skrå mot høyre side av hodet, en snorrett skill kom tilsyne på venstre side. Bandolærer, belter og støvler var blankpusset og skinte om kapp med bajonettene. Støvlene var utstyrt med skobesparere, som lagde en blank og fin lyd mot brosteinene – og så sang de så fint, flerstemt til og med. Jeg syntes det var så flott både å se og høre – og jeg hadde så dårlig samvittighet – for dette var jo fienden!