Det sies at nordmenn er et innesluttet folkeferd. Dersom man tar offentlig transport i Norge, er det sjelden man opplever fremmede som for eksempel hilser blidt eller forsøker å innlede en samtale.
Allerede abonnent? Logg inn
Tidlig i juli tok jeg tog fra Oslo til Trondheim, videre til Grong og endte i Bodø. En reise på godt over 17 timer. Greit nok at å sove i kupé ansees som en tilleggsluksus på tusen kroner pluss og at du må betale ekstra for å sitte i togkafeen. Men at det ikke er drikkevann? Det fikk begeret til å renne over. I Sentral-Asia er det endeløse steppelandskapet kanskje ikke like majestetisk, men fasilitetene gjør togreisa langt mer interessant. Stappfulle kupeer, trange ganger og barn i sokkelesten, men også lunsjer med hjemmelaget plov til alle, tørket ost og – ikke minst – varmt vann til tebrygg og kalde vanndunker i alle endegangene. Den klare majoriteten av passasjerene på toget innlosjerer seg i sovekupeer på vei hjem, en reise som fort kan ta 55 timer på tvers av landet: Det går sakte. Men så er det også som om tida står stille når gangene fylles opp av alle menneskene som vil pusse tenner og vaske ansiktet før man kan krype tilbake i senga: Ingenting er bedre enn å bli vugget i søvn av et ulende tog. Hver gang jeg skal ta Vy-tog tenker jeg at det blir like deilig og fredfullt som dette.
EselFør Arbeiderpartiet, var mor – hvert fall i min verden, og hun var klar i sin sak: Alle skal med. Vi var i Spania, fotballaget mitt og jeg, med mor som lagleder, hennes håndplukket følgesvenn og medforelder og mine to yngre brødre på slep. Dana-cup fikk vi ikke dra på. Nei, danskene drakk for mye, for tidlig. Men sommer, sol og cervezas i España? No problema. Vi skulle spille fotball, men det kom i andre rekke. I ett år hadde vi hatt ukentlige dugnader for å spare penger til turen. Ingen skulle betale mer enn andre, og alle skulle med, alltid og uansett hva – bortsett fra overbeskyttende foreldre.
UlvemorIblant gripes jeg av denne sterke trangen til å skrive ned hva jeg har sett, hørt og tenkt. Notatappen er derfor et mylder av hva som plutselig falt meg inn i øyeblikket: grip det før det er hinsides! Vi tenker visstnok flere tusen tanker hver dag. De fleste tanker forsvinner – heldigvis: Det er mye kokkeliko i topplokket på oss alle. Det gjelder å gi slipp på de verste tankene. Noe holdt vi likevel fast ved fordi vi tenkte tanken var så viktig. Her kommer det skjellsettende utvalg fra notatbokhistorikken (samtlige tanker har jeg ikke oppsøkt siden): Mest går det i «tomat, brød, egg», en gjenganger på handlelista jeg ikke engang behøver å minne meg selv på. 10.
Kråka