Jeg lurte på om det bare var noe jeg innbilte meg, men da jeg sjekket Nasjonalbibliotekets søketjeneste N-gram viste det seg at hyppigheten av ordet «rikinger» i norske bøker omtrent femdoblet seg mellom 1990 og 2020. I 1990 var det omtrent som i 1950. Siste gang det var så høyt som på 1990-tallet ser ut til å ha vært rundt 1890-tallet; tiåret da Thorstein Veblen gjorde grundig narr av de velståendes forbruk i sin «Theory of the Leisure Class».
Hensikten er ikke å blande meg i den norske debatten, men å peke på en underliggende kultur i USA – et land med en tradisjonelt liten stat – der det er noe som heter «giving it back». Denne kulturen er såpass sterk at Bill Gates i mange år fikk kritikk fordi han ennå ikke hadde begynt å gi bort penger.
Filantropi kan stå for så mangt, også Koch-brødrene som representerer det svenskene kaller «tokhögern». Min yndlingsfilantrop er Andrew Carnegie. Min yndlingsfilantrop er Andrew Carnegie (1835-1919). Han er fremdeles til stede i Norge med Carnegies Heltefond. Hjemmesiden starter med et sitat av ham: «Stort er det at sætte sitt eget liv ind for at redde andres.»
Carnegie ble født under fattige kår i Skottland. Da Andrew var tolv år lånte familien penger og flyttet til USA, til Pennsylvania. Der fikk han samme år sin første jobb, og arbeidet tolv timer daglig for en luselønn.
På den tiden fikk han en opplevelse som skulle bety mye. En lokal offiser, Oberst Anderson, åpnet hver lørdag sitt bibliotek på 400 bind for arbeidende barn som ikke gikk på skolen, og veiledet dem. Carnegie sier: «på denne måten ble vinduene til mitt fangehull åpnet og kunnskapens lys strømmet inn.» Da han hadde tjent nok penger finansierte han et stort monument til sin «velgjører» James Anderson som fremdeles troner flott i Pittsburgh.
Carnegie begynte å jobbe for jernbanen, tjente etter hvert store penger her og på olje og etter hvert stålproduksjon. Alle næringer med enorm vekst. Til slutt kontrollerte han firmaet US Steel, det første firma i verden med over en milliard amerikanske dollar i kapital. Da firmaet ble solgt, begynte Carnegie for alvor sin filantropiaktivitet. Han sponset musikk og universiteter og satte opp en stiftelse for fredsforskning.
Basert på erfaringene fra sin egen ungdom, begynte han å bevilge penger til å bygge offentlige biblioteker. Dette skulle bli hans viktigste prosjekt. 2.509 biblioteker – med flott og varierende arkitektur – ble bygget før hans død i 1919. Carnegies biblioteker var pionerer i det som heter «open stack»: selv i enorme biblioteker kan den besøkende selv gå inn i hyllene og lete frem bøkene – som er ordnet tematisk – som vedkommende er interessert i.
Et annet interessant trekk ved Carnegie var hans sterke antiimperialisme. Etter Den spansk-amerikanske krigen (1898) kjøpte USA Filippinene fra Spania for US$ 20 Millioner. Carnegie tilbød etter dette det samme beløpet til Filippinene, slik at de kunne «kjøpe tilbake seg selv». Dessverre ble det ikke noe av den i og for seg ganske geniale ideen.
Kanskje fordi jeg som økonom ikke har tilhørt noe universitetsbasert akademisk flertall i Norge, har jeg hatt stor glede av ulike stiftelser, som den tyske sosialdemokratiske Friedrich-Ebert-Stiftung. Ebert var Tysklands første president, og partiet skapte stiftelsen etter hans død i 1919. Denne stiftelsen har finansiert viktige konferanser fra Brussel til Vest-Ukrainas skoger og til Moldovas hovedstad, som har gitt meg mulighet til å være med i viktige dialoger basert på virkeligheten på stedet. George Soros tjente sine penger først og fremst på å spekulere mot det engelske pundet, men han har gitt bort 32 milliarder USD til stiftelsen Open Society. Gjennom å finansiere prosjekter jeg har vært med på, også på et universitet han grunnla i Budapest, har hans stiftelse bidratt til å utvide min akademiske horisont.
Min bok som beskjedent begynte som «Global økonomi» vokste gjennom disse kontaktene, og er nå utkommet på 25 språk. Oversettelsen til georgisk viser ved siden av tittelsiden logoene til Friedrich-Ebert-Stiftung, Soros «Open Society» og norske NORLA: spleiselaget som sto bak prosjektet. I Norge har Leif Høegh Stiftelse støttet forskning og publikasjoner basert på den versjonen av den historiske skolen i økonomifaget jeg fikk med meg fra Harvard Business School.
Filantropi og frivillighet bidrar klart til å gjøre verden til et bedre sted. I økonomifaget har filantropien bidratt til et sårt trengt mangfold som det kan bygges videre på.