Det er ingen tvil om hva som var soundtracket til Sovjetunionens sammenbrudd. ‘Wind of change’, hvor den politiske tidsånden ble fanget i noen udødelige strofer puddelrock på Scorpions monsterhit fra 1991. Det er likevel ikke den Torbjørn Røe Isaksen trekker fram når han skal finne musikk til fortellingen om sin ungdoms politiske vekkelse. Han husker best den sveitsiske jubelrapperen DJ Bobos ‘Somebody Dance With Me’, lyden av det sorgløse 1990-tallet.
Torbjørn Røe Isaksen ransaker den liberale utviklingsoptimismen han kommer fra – med både prisverdig, kritisk refleksjon og enkelte vesentlige mangler.
Tatt av vinden
