Vi hadde ønsket oss en helt annen utredning, en som ga oss konkrete svar på de viktige spørsmålene om å sikre nok helsepersonell. I stedet for å svare ut mandatets sentrale problemstilling, har vi fått 333 sider utredning som heller vil selge oss en oppfatning om at helse- og omsorgssektoren ikke bør vokse (NOU 2023–4 Tid for handling. Personellet i en bærekraftig helse- og omsorgstjeneste) .
Oppdraget var å gi kunnskapsgrunnlag og foreslå treffsikre tiltak for å utdanne, rekruttere og beholde kvalifisert personell i helse- og omsorgstjenestene i Norge for å møte bemanningsproblemene på kort og lang sikt.
Som helsearbeidere og engasjerte i helsepolitikk kjente vi oss tvunget til å svare gjennom en helt ny motmelding som nå legges fram under Arendalsuka 2023. I 15 artikler påviser vi at kommisjonens anbefalinger savner faktagrunnlag, mangler rasjonelle begrunnelser og evidens. Kommisjonens konklusjoner brukes allerede som «sannheter», selv om premissene er feil.
Kommisjonen bommer. Rasjonalet er at siden den samlede arbeidsstokken i Norge ikke vil øke framover, vil personellvekst i helse- og omsorgstjenestene føre til redusert sysselsetting i andre næringer og samfunnssektorer.
Vi er helt uenige i dette bærende premisset om at helse- og omsorgssektoren ikke skal øke vesentlig utover dagens nivå. Det gjør utredningen problematisk, spesielt fordi konklusjonen mangler faktabasert begrunnelse. Sammendragene mangler ofte dekning i innholdet og kunnskapsgrunnlaget rapporten bruker.
Makt og innflytelse knyttes til anbefalingene i norske offentlige utredninger. NOU-er legger føringer for politiske beslutninger. De må være kunnskapsbaserte og svare ut mandatet. Helsepersonellkommisjonen har gått langt utenfor oppgaven og sett det som sin rolle å sikre nok arbeidskraft til andre sektorer.
Kommisjonens 16 fagfolk går svært langt i sine påstander om hvor arbeidskraften vil ha størst verdi for samfunnet, og hevder det ikke er i helse- og omsorgssektoren. De viser til at andelen ansatte innen helse- og omsorgssektoren har økt bekymringsfullt gjennom flere tiår.
Vi er uenige og mener økningen ikke uten videre gir grunnlag for bekymring. Dette er en naturlig prioritering i takt med utvikling av stadig bedre behandling av sykdommer og skader, og muligheten til å gi hele befolkningen god behandling og omsorg i takt med økt materiell velstand. Dette har bidratt, som ønsket, til økt levealder og bedre livskvalitet for befolkningen. God helse og mestring er viktige forutsetninger for å dra nytte av moderne goder og opplevelser i livet som i sin tur er viktige forutsetninger for samfunnets samlete verdiskapning. Kommisjonens mål om redusert bemanning og omsorgsnivå i helse- og omsorgssektoren vil føre til at dagens velferdsstat forvitrer.
Utredningen bygger på en fundamental misforståelse. Det er feil at offentlige velferdstjenester er netto forbruk av ressurser. Det er heller ikke prinsipielt skille mellom verdiskapning i offentlig og privat sektor, begge skaper verdier. Etter kommisjonens logikk vil et røntgenbilde tatt på en privat klinikk være et netto bidrag til verdiskaping, mens et røntgenbilde tatt på et offentlig sykehus vil være forbruk. En fødsel vil telle som «kostnad», mens begravelser er «verdiskapende».
Vi legger til grunn at vi også i framtida skal ha en sterke og solidariske offentlig helse- og omsorgstjenester som ytes likeverdig til befolkningen i hele Norge. Da må det tilføres tilstrekkelige økonomi- og personellressurser til hele sektoren. Dette skulle vært det grunnleggende premisset for kommisjonen: Hvordan sikrer vi befolkningen gode, likeverdige helse- og omsorgstjenester i en framtid preget av nye trusler – og nye muligheter?
Feil premiss gir feil svar. Når kommisjonens premiss er at det ikke vil bli tilstrekkelig tilgang på personell til offentlige helse- og omsorgstjenester i framtida, blir konklusjonen deres heller et veikart for en storstilt, kvinnefiendtlig privatisering gjennom «frivillighet»: «Det er behov for å bruke kompetanse og ressurser blant pasienter og brukere selv, og blant pårørende, frivillige og andre ressurser i samfunnet.» (s. 276).
«En fødsel vil telle som «kostnad, mens begravelser er ‘verdiskapende’»»
Kommisjonens utgangspunkt er at tiltakene som foreslås og anbefales gjennomført skal bidra til å redusere tilbudet av helse- og omsorgstjenester, dempe etterspørselen eller rasjonalisering gjennom arbeidsbesparende prosesser. Det er en forutsetning for å gjennomføre slike tiltak at de er samfunnsøkonomisk lønnsomme (s. 284).
Det er ingen målsetting i seg selv å dempe nødvendig etterspørsel etter helse- og omsorgstjenester. Behovet må søkes dekket i et samfunn som bygger på fellesskapsverdier.
Nå sliter ansatte seg ut på jobb, både i sykehusene og kommunehelsetjenesten. Kommuner og sykehus sliter med å rekruttere nok kompetente fagfolk. I denne situasjonen anbefaler kommisjonen perifere utredninger. Konklusjonene er mer egnet til å skremme folk bort fra helse- og omsorgsyrkene enn til å sikre nok bemanning i framtida.
Vi har i praksis allerede et todelt helsevesen i Norge. Stadig flere kjøper privat helseforsikring for å sikre undersøkelse og behandling utenom de offentlige køene, eller betaler selv. Innbyggere med god kjøpekraft vil alltid være sikret gode helse- og omsorgstjenester.
Dårlige arbeidsforhold i offentlig helsetjenester bidrar til at helsepersonell – helt forståelig – velger jobb i privat framfor offentlige institusjoner. Slik privatisering undergraver et solidarisk, offentlig helsevesen. Det skaper problemer med å skaffe ansatte i offentlige tjenester og det svekker rekruttering og gode utdanningsløp.
Vår kommende Motmelding lanserer konkrete forslag, samtidig imøtegår vi premissene i Helsepersonellkommisjonens rapport.
