Først kommer lyset. Det trekker farger ut av mørket, blått, turkis, grønnlige toner, gult og oransje jo lengre mot horisonten himmelbuen bøyer seg, mens lyset beveger seg fra øst mot vest og fortrenger mørket helt til – endelig! – solskiva viser seg ved klodens ytterste kant som en liten, glødende pytt.
Der heises den opp, himmelens kulebål. Under føttene våre fortsetter jordkloden å snurre, men i våre øyne er det ikke jorda som nå vender oss mot lyset – det er sola som står opp. Den stiger raskt, og det føles som et sjokk etter den langsomme lysningen. Blikket må vike. Sola har brent seg fast under øyelokkene. Den henger dobbelt opp der inne, som oransje flekker og minner oss om de kreftene som vi ikke er skapt for å se rett på.
Det er ikke rart at menneskene i årtusener har tilbedt den gule sfæren.
– Den var den store livsgiveren, sier Flemming Kaul, og han burde vite det.
Han har brukt mesteparten av sitt yrkesaktive liv på å analysere og tolke bronsekunstverkene som folk i Norden skapte for over 3000 år siden for å feire solas reise.
– De forsøkte å kontrollere den. De ville sørge for at sola kom tilbake, sier arkeologen.
Det klarte de.
Et soloffer
En fugleflokk letter og flyr lavt over Trundholm-myra i Danmark. De styrer rundt noen rustrøde relieffer som står i landskapet, og lander på bakken.
På relieffene slår dansere flikkflakk foran en prosesjon med hornblåsere og prester, menn med sverd og en stridsvogn, og i spissen går en prest med et offer i armene. En bronsestøpt hest, en solskive og en vogn.
En dag for tusenvis av år siden gikk en prest ut i myra her, mens solvogna sank ned i alt det våte og myke. Et offer til solguden som hersket overalt: kornet på åkrene, varmen på huden, selve tida.
Strengt tatt var det en hydrogenbombe bronsealdermennesket tilba. Dypt inni solas sentrum forvandles ett grunnstoff til et annet. Hydrogenkjerner smelter sammen og blir til helium, vi kaller det fusjon, og på sett og vis oppfyller sola enhver alkymists våte drøm.
Det blir ikke gull, men noe mye viktigere: energi. I enorme mengder. Hvert sekund frigjør sola så mye energi at den kunne dekke hele menneskehetens behov i en halv million år hvis vi kunne fange opp alt sammen.
Så la oss sette oss på ryggen av en av disse livgivende strålene. Vi flyr ut gjennom solas egen atmosfære, som stort sett består av ingenting, suser gjennom verdensrommet og inn i ozonlaget. Jordas atmosfære blir mer og mer fullpakket av molekyler jo nærmere overflata vi kommer, mot skogene og byene og engene, der blomstene vender seg mot oss, før vi treffer et strå.
Strået vokser seg større og bølger i vinden helt til en ku strekker ut den lange tunga si, river gresstusten opp fra bakken og tygger den i seg. Energien glir ned i mage nummer én, to, tre og fire og ender opp i kuas celler der den forbrennes, slik at dyret kan løfte litt på halen og slippe en ruke som treffer bakken og snart dekkes av fluer og sopp og gir næring til nye, spirende strå.
Solas sønner
Nesten all energien vår kommer fra solas gigantiske fotonbombardement. Den driver vinden og skaper luftstrømmer som driver seilskuter. Krafta fra sola varmer opp hav og innsjøer og vannpytter, får vann til å fordampe og seinere kondensere til skyer og regn på et norsk fjell, slik at det kan strømme videre og drive turbinene i et vannkraftverk.
Det er sola som gir planter og trær energi til å bygge stammer og skyte kvister som kan brennes i ovner. Det er sola som for milliarder av år siden ga energi til at fortidas planter og trær vokste seg mektige, slik at noen av dem falt ned i myrer og hav, der de ble lagret og omdannet til olje, gass og kull gjennom millioner av år.
Når vi brenner fossilt drivstoff, brenner vi altså eldgammelt solskinn.
Vi er barn av sola alle sammen. Gjennom menneskehetens historie har til og med en rekke herskere på tvers av kontinenter, årtusener og folkeslag svingt seg opp på troner og erklært: Jeg er sønn av sola. Faraoene i Egypt, inkaene i Sør-Amerika, der solas sønn hedret guden sin ved å drepe en jomfru i spesielt vanskelige tider. Og aztekerne tappet blod fra øret eller penisen og ofret det på alteret, når de ikke drepte krigsfanger rituelt for å hedre den brennende sola.
Nordens solkult
– Du kan se det her, sier Tine Bagh og lar en finger gli gjennom lufta foran en svært gammel steinblokk.
Hun er egyptolog og står bak en utstilling på Glyptoteket i København om solgudens by, den egyptiske byen Amarna.
– Dette er solguden Atons fulle navn.
Det er noe merkelig rørende ved å se de utskårne symbolene som er så godt bevart gjennom årtusener, et brev fra en verden av sand og stein. Fra en tid da Egypt var en stormakt, et kulturelt verdenssenter som kastet sitt lys over bronsealderens folkeslag på tvers av kontinentene, med en mytologi som fulgte handelsrutene opp gjennom Europa og ga gjenklang i solkulten i Norden.
Folk som bodde i Norden i bronsealderen, var ikke de første som dyrket sola. Vi vet ikke når de første menneskene vendte seg mot himmelen og løftet armene i bønn, men ved Vasagård begravde en bornholmer hundrevis av små skiferplater med inngraverte solbilder for nesten 5000 år siden.
På den tida dyrket man allerede solguden Shamash i det babylonske riket, syrerne hadde Sol Invictus, som romerne adopterte, og i Sør-Asia strålte den indiske solguden Surya.
I Egypt ble soldyrkelsen løftet til nye høyder da farao Akhenaton ga ordre om at det skulle bygges en helt ny by til ære for sin allmektige solgud Aten. Arbeidergravene rundt byen vitner om at selv barn døde etter å ha levd et kort og hardt liv.
Byen ble rikt dekorert med frodige hager og vannliljer malt på veggene i villaer og palasser, og det ble bygget takløse templer slik at solstrålene traff offerbordet.
Men sola har også et annet ansikt. Et brennende blikk. En uttørkende pust. Ifølge mytene til det brasilianske Xerénte-folket var sola en gang så nær jorda at den truet med å brenne den opp. Med tida trakk den seg lenger bort, og alt ble frodigere, men hvis sola vil, kan den nærme seg igjen. Tørka er et bevis på det. Sola kan holde jorda som gissel.
På slutten av tørkesesongen skal en av Xeréntes utvalgte ha klatret opp på en stolpe for å overtale sola til å flytte seg lenger bort. Fra toppen strakte han tørt gress opp mot himmelen. Hvis det tok fyr, betydde det at sola var blidgjort og lovet å sende regn.
Undergangen var unngått. Men det er ingenting sammenliknet med hva som ville skje hvis sola en dag ikke sto opp.
Så blir det mørkt
På Trundholm-myra treffer en stripe av lys en uthogd stein med et solsymbol. Her lå den, solvogna, belagt med gull på den ene sida. Den andre sida tilhørte natta.
Slik kunne bronsealderens prester trekke vogna fram og tilbake for å imitere solas bane. I mørket ventet monsteret som prøvde å fange sola slik at den aldri mer skulle nå horisonten. Da stopper alt opp: døgnet opphører, vårens spirer visner, og bare vinterens nakne jorder står igjen.
Det kommer til å skje. Om fem milliarder år vil sola slokne og bli en svært kompakt stjernerest som kalles en hvit dverg. Det er ikke så mye å bekymre seg for – alt liv på jorda, alle hav og bakterier, til og med fjellene, vil være borte innen den tid.
Men hvis sola sloknet over natta, ville konsekvensene bli gigantiske: Havet hadde fryst til is. Temperaturen ville sunket til omtrent samme nivå som i verdensrommet, rundt minus 270 grader. Det ville ikke lenger vært noen forskjell på tropene og polområdene.
Praktisk talt alt liv ville opphørt. Noen bakterier kunne nok fortsatt kost seg med det mineralholdige vannet som ville piplet fram fra jordas indre, men der stopper det. Ingen gressbakker, ingen travle maur, ingen skoger, ingen kornaks eller føll.
Det er ikke rart at fortidas mennesker strakte armene opp mot himmelen og ga sine ofre når sola gikk ned. I dag har vi kanskje romskip med kameraer, matematiske modeller og kunnskap om molekyler for å forstå hva som skjer inni sola – men allerede i årtusener har mennesket visst at uten sola er vi ingenting.