«Vi får gjøre det i dag, for fra i morgen av skal det regne i dagesvis.»
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
Akkurat nå
Lesersken
Jeg har som vanlig tilbrakt sommeren i nord. Været var begredelig i år. Naturen sjølsagt like vakker som alltid. Bare synd at man oftest ble veldig våt av å gå ut i den. Jeg brukte drittværet til å lage bibliotek på låven på barndomsgården. Mens regnet silte ned utendørs malte jeg vegger, gulv og bokhyller i engelsk bibliotekgrønn og pakket ut det anselige lasset med bøker jeg sendte nordover i forfjor på høsten, før jeg flyttet til ei mindre leilighet i fjor vår. Dette var alle bøkene jeg ikke hadde plass til i Oslo lenger og ikke hjerte til å kvitte meg med. Det var mange bøker å ta av.
sissViral klovn
Jeg har gått viralt i Kina, som en av flere, vel å merke. Eller, det sier hvert fall mine kamerater med de rette appene. Og viralt i hele Kina er vel en overdrivelse, men la gå. Som flere i denne avisa skulle jeg i et bryllup. Jeg har ikke tenkt å skrive om det, selv om brudeparets (ikoniske!) prosesjon gjennom byen på hest – som ga keiserlige assosiasjoner – fortjener en egen tekst. Dette handler om mine opplevelser med kinesisk beatlemania. Det var naturligvis underlig. Skulle jeg fortelle dem at jeg i Norge var et helt alminnelig vesen? Nei da.
UlvemorMongolsk togtarm
Jeg har tatt Den transsibirske jernbanen, eller siste rest av sådan, fra Mongolias hovedstad til Kinas. Vi var fire venner som tok fart på den 34 timers lange togreisa, som innebar en fire timers lang grensekontroll, men det er en annen sak. Vi hadde med pils og sprit, chips, nudler og hardkokte egg, og var klare for å utfordre kjedsomheten. Men kjedelig ble det ikke. For det første fordi vi i begynnelsen måtte innhente noen tapte timer på øyet, dernest fordi en runde kortspill utløste konkurranseinstinkt og et veldig leven fra undertegnede. For å si det med DDEs ord: Én runde kasino vekket dyret i meg. Nei, hovedgrunnen til at det for min del ikke rakk å bli kjedelig er at mitt reisefølge hadde spist noe dårlig mat i restaurantvogna mens jeg sov. Det bød på hyppige dorunder og et dalende, til dels panisk, humør. Usympatisk som jeg kan være, syns jeg dessverre det var vanvittig vittig. Der lå vi altså, i hver vår seng i en trang, varm, tåfisluktende kupé uten dekning og kaldt vann, og skuet utover steppelandskapet mens vi hørte på Erlend Loes «Kurtby» – og knasket imodium. Det ble ikke bedre da vi ankom Beijing.
Ulvemor