Etter å ha utgitt romanen «Farsskibet» og manifestet «Jeg anerkender ikke længere jeres autoritet» er Glenn Bech blitt kalt Danmarks svar på Eduard Louis, en viktig stemme fra arbeiderklassen.
Nå etterlyser 32-åringen mer oppmerksomhet om klasse og nepotisme i litteraturfeltet.
– Jeg skulle ønske at avisene ringte til … nei, jeg tør ikke nevne navn, men en innfødt overklasseforfatter, og spurte: «Hvilke fordeler gir det deg at mora di er dramatiker og faren din artist, at du har 30.000 følgere på Instagram og at alle it-jentene i København deler bilde av boka di?»
Bech mener litteraturmiljøet i Danmark bør gjøre mer for å kompensere for skjevheter i klassebakgrunn.
Mange av dem som kommer inn på den prestisjefylte Forfatterskolen i København, har gått på forberedende «højskoler» med høye studieavgifter – ofte betalt av foreldrene.
– Kan man se utover dagens forståelse av litterær kvalitet i vurderingen av søknader? Fins det historier fra provinsen som kunne være interessante å få fram på skolen? spør Bech.
Endelig kredittverdig
Å være forfatter i Danmark er ingen luksustilværelse. I 2014–2015 tjente en fjerdedel av forfatterne under 100.000 kroner i året. For studenter ved Forfatterskolen i København har det likevel opplevdes som et tabu å snakke om økonomi.
– Mens vi gikk på skolen, hadde vi besøk av mange forfattere som snakket om forfatterskapene sine. Men det kan oppleves som grenseoverskridende å spørre om det konkrete livet som ligger utenfor, sier Gustav Valdemar Strange.
Han gikk ut av skolen for et år siden og har sammen med flere tidligere og nåværende studenter vært redaktør for antologien «Nu hvor jeg er blevet kreditværdig», utgitt på forlaget Basilisk.
Boka tar utgangspunkt i seminaret «Forfatterliv», som siden 2019 har vært arrangert årlig ved Forfatterskolen. Her inviteres etablerte forfattere og forlag til å snakke med studentene om de ikke-litterære sidene ved det å være forfatter: penger, planlegging og søknadsskriving, for eksempel.
Blant bidragsyterne til boka er kjente navn som Asta Olivia Nordenhof, Olga Ravn og nevnte Glenn Bech.
Strange peker på det paradoksale ved at selv prisbelønte forfattere kan slite med å få endene til å møtes.
– Med antologien forsøker vi å synliggjøre at klassebegrepet er mer flytende i dag enn det har vært. Man tenker kanskje at forfattere tilhører en kulturell elite, men selv mange anerkjente danske forfattere lever et liv i prekariatet med ufaglærte jobber ved siden av skrivingen.
Utenfor bobla
Glenn Bech beskriver tida på Forfatterskolen som «de to beste årene i mitt liv». Han gikk ut i 2019.
– Du lever i en boble på skolen hvor litteraturen er det viktigste i livet. Du leser og lærer fra de dyktigste forfatterne i landet. Etter hvert begynner man stille og rolig å tenke at det er «vi som vet hva litteratur er», sier han.
– Men når du er ferdig, kommer du ut i virkeligheten, og da er det ingen garantier selv om du blir utgitt. Du blir lest kommersielt, du må lære om økonomi og være en merkevare. Det er tusen ting.
I sitt bidrag til antologien, «Efter jeg er blevet forfatter, har jeg oplevet …», skriver Bech om å opprette organisasjonsnummer, hyre revisor, melde seg inn i fagforeningen og å «lære å be om hjelp». For ham handler dette om klasse.
– De fra øvre middelklasse, som har nettverket i kraft av mor og far, vet alt dette fra før, sier han.
Lav klassebevissthet
Under studietida observerte Bech mye sosial bevissthet fra medstudentene i spørsmål om kjønn, klima og rasisme, men noen klassebevissthet kunne han ikke få øye på.
– Jeg så en masse privilegerte unge mennesker med høy kulturell og sosial kapital, som ropte høyt om identitetspolitikk og kastet skam over dem som mente noe «feil».
Selv har han vokst opp med en mor som stemte Dansk Folkeparti, og var hele tida redd for å bli avslørt som ignorant i identitetspolitiske spørsmål.
– Det handlet om alt fra om jeg la kjøtt på tallerkenen til om det var riktig å leve i et monogamt forhold. Var det borgerlig? Er transkvinner kvinner? Bør Danmark ta imot flere flyktninger? Slike ting.
Bech har solgt over 50.000 bøker, oversettes til flere språk og er jevnlig på besøk i radio og på tv. Nylig har han trappet ned jobben som privatpraktiserende psykolog etter å ha gått fra 0 til nærmere 30 faste klienter etter boksuksessen. Han er booket til foredrag resten av året og er ikke redd for å kritisere den privilegerte kulturmiddelklassen.
For tre år siden var situasjonen en annen.
– Jeg var veldig redd for å snakke om klasse. Redd for å si noe feil og få mine woke venner etter meg.
Han mener at den harde konkurransen i kulturlivet fører til at offerroller blir brukt strategisk.
– Tanken om at den som er mest undertrykt, skal ha mest hjelp, er sympatisk. Men mange ganger blir det å vise til hudfarge eller kjønn en form for strategi eller posisjonering. Det blir liksom en konkurranse om hvilke kort man har på hånda for å virke mest undertrykt.
Bech-testen
Bech kaller litteraturen en borgerlig kunstform, og oppfordrer feltet til å revurdere hva som er god og dårlig litteratur.
– I dag er det liksom finere hvis man har to karakterer som interagerer slik at leseren må tolke det, enn om man skriver eksplisitt, høytropende litteratur, sier Bech.
– La oss si at vi har et dikt hvor en forfatter har skrevet om å gå en tur på stranda. Det synes vi er vakkert. Men hvem er det som har tid til å gå der på stranda og fundere? Hvem er det som synes det er vakkert?
Med referanse til Bechdel-testen, Alison Bechdels metode for å måle representasjonen av kvinner i filmer, lanserer han «Bech-testen» for klasse. Her oppfordrer han bokanmeldere og andre maktpersoner til å undersøke om forfatteren er i familie med kjente kulturpersonligheter, er bosatt i hovedstaden, har mange følgere på sosiale medier eller tjener over gjennomsnittet mye.
Et pinlig tema
Ursula Andkjær Olsen gikk denne sommeren av som rektor ved Forfatterskolen. Hun har vært ansvarlig for å innføre seminaret «Forfatterliv» og har også bidratt til den nye antologien.
– Noe av det som slo meg i forbindelse med arbeidet, var fornemmelsen av pinlighet – og det direkte pinefulle – ved å snakke om disse temaene, forteller Olsen.
– Skam over selve det å lage noe uten direkte nytte, skam over ikke å tjene penger, skam over å tjene penger, skam over å ikke gjøre suksess, over å gjøre suksess på bekostning av andre.
– Hvor klassebevisste er dere i arbeidet på skolen?
– Vel, fra én til ti? Glenn Bech og andre er klart bedre til å bedømme det enn meg, som den middelklassepersonen fra et hjem med klaver jeg tross alt er. Men vi har i hvert fall gjort en bevisst innsats for å bevege Forfatterskolen bort fra forestillingen om at det bare finnes ett estetisk hierarki – den hvite middelklassens. Jeg håper den utviklingen fortsetter.