Industriarbeiderens og den intellektuelle-kulturelle venstresidens allianse er etter 150 år over, konkluderte for noen år siden den svenske statsviter Bo Rothstein. Borte er lojaliteten arbeiderklassen har følt til den politiske venstresiden, istemmer Joel Kotkin i den illevarslende boken «The Coming of Neo-Feudalism»: «I industriland, ettersom middelklassene proletariseres og arbeiderklassene henger etter, oppløses det mangeårige partnerskapet mellom den intellektuelle venstresiden og arbeiderklassen.»
Så kan man spørre seg om arbeiderklassen noen gang var spesielt populær blant sine opplyste redningsmenn.
I England fikk ikke sosialismen fotfeste blant arbeidere før i 1930-årene. Den britiske arbeiderklassen var konservativ med liten k, ifølge historiker Henry Pelling. Andelen sosialister i Labours velgerbase var i starten minimal, og kontakt mellom partiledelsen og de intellektuelle sosialistene i organisasjonen Fabian Society eksisterte nesten ikke.
Merkelig er det derfor ikke at grunnleggeren av Social Democratic Federation klaget i et brev til Karl Marx over de engelske arbeiderne som var «likegyldige, så overgitt til øl, tobakk og generell laissez faire ». Eller at Georges Sorel uttrykte frustrasjon over engelskmenn som «utmerker seg ved en usedvanlig mangel på forståelse for klassekampen». Oppgittheten blant radikale intellektuelle over den tungnemme klassen de ville frelse, var tydelig.
Nevnte Pelling fant at på individnivå var faglært arbeidskraft mer politisk radikal enn ufaglært arbeidskraft. George Orwell – sosialist, men på samme tid ihuga anti-marxist – tegner i «The Road to Wigan Pier» et sympatisk, men ikke sentimentalt bilde av arbeiderklassen. Orwell kom fra middelklassen, lært opp til ikke å leke med rørleggerens barn. Men etter å ha levd tett på gruvearbeidere i det harde Nord-England, steg respekten for manuelt arbeid: «det holder oss i live, og vi er uvitende om dets eksistens.»
Det han kalte middelklassesosialister – intellektuelle som lider for arbeiderklassen på avstand, men hater og frykter den om den kommer for tett på – hadde han bare forakt for. Fattigdom, mente de, skulle avskaffes ovenfra og ned, om så med vold. Men middelklassesosialisten ville ikke personlig ha noe med de lavere lag å gjøre, de stinket .
Venstreintelligentsiaens mistro til arbeideren får et klart uttrykk i forfatterskapet til den amerikanske sosiologen C. Wright Mills. På femtitallet etablerte Mills tidsskriftet New Left Review, som var sentralt for fremveksten av sekstitallets venstreradikalisme.
Mills mistet tidlig sine illusjoner om forskjellen arbeiderne kunne utgjøre, og henvendte seg i stedet til de intellektuelle «som et mulig, øyeblikkelig, radikalt middel til forandring». I et åpent brev til New Left-bevegelsen i 1960 om hvor passé det var å se til arbeiderne – det som hadde vært Marx’ utvalgte folk – for samfunnsendringer, bemerket han:
«Jeg forstår ikke helt hvorfor noen New Left-skribenter i den grad klynger seg til ‘arbeiderklassen’ i de fremskredne kapitalistland som selve den historiske drivkraft, eller til og med som den mest viktige drivkraft, tross det virkelig imponerende materiale fra historien som nå taler imot en slik forventning.
Jeg tror at en slik arbeider-metafysikk er en arv fra viktoriansk marxisme som nå er fullstendig urealistisk.»
Overflodssamfunnet tok vekk nødvendige spenninger for klassekonflikt. Påvirket av blant andre Mills så den tyske sosiologen Herbert Marcuse etter nye endringsagenter: minoriteter på «utsiden», som ikke var blitt innlemmet i det kapitalistiske systemet ennå – til forskjell fra den mette og tilfredse arbeider. Det gjorde Marcuse forhatt blant mange ortodokse marxister, men populær blant studenter. For det var i sistnevnte han øynet et revolusjonært håp.
New Left, inspirert av Mills og Marcuse, tok ikke opp klassiske arbeiderklasseproblemer. Bevegelsen inngikk i en motkultur forankret i spørsmål knyttet til kjønn, rase, seksualitet, miljø og «antikrig». Særlig interessert var New Left i revolusjonær mobilisering i den tredje verden, og lot seg forføre av Cuba, Kina, Nord-Vietnam og Nord-Korea.
Idéretningen Marcuse tilhørte er den nymarxistiske Frankfurterskolen, hvor tenkere som Theodor Adorno, Jürgen Habermas og Max Horkheimer har utøvd sterk innflytelse. Disse skilte seg fra gammelmarxister, som så historien som lovmessig og mekanisk drevet fremover av økonomiske endringer. For å forklare fascismens fremvekst hentet frankfurterne innsikter fra eksempelvis psykoanalysen.
Marcuse vektla viktigheten av å «finne veien fra falsk til sann bevissthet»: Falske interesser blir påtvunget arbeideren fra herskerklassen, som gjør at han søker bort fra virkeligheten og mot konsum og underholdning. Hvem er vel bedre egnet til å rive ned sløret av falsk bevissthet enn de intellektuelle? Slik revolusjoner tidligere «begynte i munkens hjerne», skrev Marx i sin tid, «begynner den nå i hjernen til filosofen». Og som Bahman Nirumand kommenterte over hundre år senere, i 1968, har «den venstreorienterte intelligentsia og stadig videre kretser av studentungdom overtatt en del av [arbeiderklassens] oppgaver».
Ved hjelp av frankfurternes «kritiske teori» skal den intellektuelle tydeliggjøre det kapitalistiske samfunnets feil og mangler. Fremdeles er det arbeideren som må utføre selve revolusjonen; den intellektuelle er «bare» en alliert, med en misjon om å vekke arbeiderens bevissthet.
I dag er det lett å glemme Marcuses størrelse. Han ble studentopprørets far. Senere vokste det frem en Academic Left , intellektuelt rotfestet i nymarxisme. Frankfurterskolens Douglas Kellner viser til at en rekke følgere av Marcuse har endt opp i akademia: «Mange av studentene hans og de av oss som er påvirket av hans arbeid, underviser nå og prøver å bære ideene hans inn i et nytt årtusen.» Mest profilert er feminist og professor Angela Davis, som lærte av Marcuse at hun «ikke var nødt til å velge mellom en karriere som akademiker og et politisk kall som innebar å gripe inn i konkrete sosiale spørsmål».
Utdanningshistoriker Isaac Gottesman skriver i «The Critical Turn in Education» at den nye akademiske venstresiden vil «hjelpe oss med å forstå kultur og identitet, kjønn og seksualitet, rase og etnisitet», og «introduserte ideene og vokabularet som fortsetter å innramme de fleste samtaler i feltet for sosial rettferdighet … viktigst av alt, selve ordet ‘kritisk’, som har blitt allestedsnærværende som en beskrivelse av venstreorienterte utdanningsstudier».
Fra denne utviklingsbanen har det oppstått en ny klasseantagonisme i Vesten, som likner lite på den gamle mellom arbeid og kapital. I 1975 beskrives den av den vesttyske sosiologen Helmut Schelsky i en bok som på norsk heter «Arbeidet gjør de andre». Han tegner opp den nye klassekonflikten mellom meningsprodusenter (intellektuelle) – det være forfattere, undervisere eller journalister og andre høyutdannelsesyrker hvor det handles ut fra åndelige overbevisninger – og vareprodusenter (arbeidere), direkte beskjeftiget med å fremskaffe varer og tjenester.
Gamle diskusjoner om sosialisme og kapitalisme overser de dype røttene i den nye klasse- og maktkampen, mente Schelsky. Det man har med å gjøre, er en moderne utgave av den middelalderske konflikten mellom geistlig og verdslig makt.
Makten som kan anskaffes gjennom meningsproduksjon, overgår makten materielle produksjonsmidler gir. «Et nytt intellektuelt ‘presteskap’ forsøker nå å få makt over de ‘verdslige’ hendelser, over den politiske og økonomiske handling», skriver Schelsky. Meningsprodusentene, som er «sosialt sikret», utbytter vareprodusentene; de gjør seg til «åndelige herskere over de arbeidende ved hjelp av deres skattepenger».
Analysen har ikke mistet relevans. Nick Timothy omtaler i «Remaking One Nation» fra 2020 en «ultraliberal elite», som huser høyresidens markedsfundamentalister og venstresidens kulturrelativister og identitetspolitikere. Historiker Christopher Lasch observerte i USA på tidlig nittitall en rotløs kystelite som så på Midtvesten som teknologisk tilbakestående og reaksjonært. I «The New Class War» fra 25 år senere skriver Michael Lind om kyststatenes hubs, dominert av software, markedsføring og finans, og Midtvestens heartlands , med sine fabrikker, gårder, gruver og olje- og gassbrønner, som kolliderer i spørsmål om klimapolitikk, frihandel og innvandring.
For vår tids meningsprodusenter er det å holde på tradisjoner meningsløst, patriotisme er sjåvinistisk, og nasjonalstaten utdatert. Kosmopolitt Thomas Hylland Eriksen anklager de som uttrykker skepsis til islam og innvandring, for å ha forelsket seg i et verdensbilde hvor «hvite og kristne mennesker har en selvfølgelig forrang i fordelingen av goder i verden». Filosof Jon Elster avfeier fra lenestolen «halvparten av USA» som «uvitende, fremmedfiendtlig, sexistisk og rasistisk».
Det avgjørende verktøyet i meningsprodusentenes besittelse er språket. Ord og deres betydning kan monopoliseres, undertrykkes og til og med påtvinges. Selv nøytrale begreper kan omdannes til politiske våpen. Mer enn lover og regler gjennomsyrer språket alle menneskelige relasjoner.
Angrepene på vareprodusentene er kamuflert med en kunstig bekymring for feil språkbruk . Klassekampen-spaltist Jonas Bals har ønsket å tie «globalismens» kritikere ved å knytte begrepet til Hitler og «fascister og høyreekstremister» som skaper fiendebilder: «Det treffer den rette hundefløyte-tonen hos alle med en viss kjennskap til og affeksjon for antisemittisk tankegods om plutokratiske jøde-eliter.»
Som om misnøyen med globale handelsavtaler skyldes ren fascismeflørt og ikke springer ut av reelle erfaringer med stagnerte lønninger, svekket nasjonal kontroll og frykt for tap av levebrød. Begreper det tys til for å belyse sosiale problemer, er liksom bare fikenblader som skjuler hatefulle strømninger blant arbeidere lidende av falsk bevissthet.
Gjennom å gjøre ord radioaktive tar meningsprodusenter del i en moderne maktkamp om språket. Publikum blir forsøkt innbilt at fra uforsiktig ordbruk oppstår på magisk vis trojanske hester for fascistisk politikk. Slik nektes vanskelige samtaler et liv i offentligheten.
Det er verdt å hente frem J.S. Mills utsagn om at «den som ikke har noen stemme, og ingen mulighet har for å få det, vil enten bli et varig uroelement eller vil føle at samfunnets almene saker ikke angår ham». Man undres over hvorfor en så stor del av den meningsproduserende klasse ikke er mer betenkt over det å frata frustrerte samfunnsdeltakere språket de har til å uttrykke seg – og lar de sitte igjen mer frustrerte, men uten ord til å tale sin sak.