Knut døde lørdag 22. juli etter noen måneders kreftsykdom. At musikeren, personligheten og vennen Knut ikke er mer, er vanskelig å forsone seg med. I tillegg kan det vel sies at med Knuts bortgang er en periode i norsk jazzhistorie blitt enda mindre synlig. Knut var i høyeste grad auditivt synlig blant musikere så vel nasjonalt som internasjonalt. Hans unike tone, frasering, timing, skapende fantasi og tilstedeværelse preget både musikken og musikerne han samarbeidet med – og de var mange. Rørende er det nå å tenke over hvordan dette stillferdige mennesket ble møtt med enorm anerkjennelse, beundring og respekt i alle aldersgrupper for sin måte å uttrykke seg på sin tenorsaksofon. Det er underlig at ikke mediehus, festivalledere og kulturredaksjoner har fått med seg dette gjennom Knuts aktive gjerning gjennom mange år.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
