Klokka er halv elleve på kvelden, og sommernattehimmelen er blekblå. Min venninne smiler av synet av sin åtteårige sønn som løper i sikksakk av iver på fortauet, litt hit og litt dit. Da vi ankom Dyreparken, var det så stappfullt at det tok lang tid å finne parkeringsplass til bilen. Men det gikk til slutt, og nå nærmer vi oss hovedinngangen sammen med flokker av barn i litt for store sjørøverkostymer og foreldre som følger dem med argusøyne i mylderet. Et kvarter senere er vi klare i amfiet, med varme strikkegensere, medbrakt sitteunderlag og myke pledd. Min venninnes sønn veksler mellom å sitte og stå mens han kikker spent etter skuespillerne han håper snart skal vise seg.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
