Klokka er 07.00, året er 2003 og jeg er tyve år gammel. Jeg skyver vasketralla ut av sykehusheisen og bortover det blankbonede linoleumsgulvet i korridoren. I dag skal jeg vaske på ortopedisk avdeling. Det er fortsatt morgenstille. Fra personalrommet hører jeg kaffetrakteren lage surklelyder – dagens første kaffe skal straks helles på kanne. Jeg setter tralla fra meg ved veggen og fisker frem en våtmopp som jeg fester på den gammeldagse metallmoppen. Så plukker jeg med meg en sprayflaske, som jeg hekter i lommen på det hvite arbeidstøyet, og en klut. Forsiktig går jeg inn i det første rommet – kjøkkenet. Tørker av smuler, tømmer søppel, vasker. Fra rom til rom triller jeg tralla. Håndvasker, toaletter og gulv går fra å være udelikate til blanke og dunstende av rengjøringsmidler. Pasientrommene tar jeg først etter at pasientene har spist frokost, som de får på små brett i sengen. Jeg banker på, åpner døren forsiktig, hilser vennlig.
Somrene jeg jobbet som rengjøringshjelp, trillet jeg vasketralla fra barnepost til fødeavdeling, fra kardiologisk til akutt og infeksjon. Jeg så alvorlig syke mennesker, jeg hørte fødselsskrik, smertejammer og dødsralling, jeg vasket vekk blodflekker og oppkast og urin og skiftet på utallige senger.
Å trekke på seg det hvite arbeidstøyet var som å ta på seg en usynlighetsdrakt. Bak tralla ble jeg en ingen. Vi rengjøringsarbeidere var først og fremst synlige for hverandre. Vi hadde vår egen faste plass i kantina, langt unna der legene og sykepleierne satt. Dess høyere status de ansatte hadde i sykehushierarkiet, desto sjeldnere møtte de blikket mitt.
Det var foreldrene mine som mente at arbeid bygget karakter. Jeg syntes det var et mas. Var ikke karakterene på skole og studier nok å stri med, om jeg ikke skulle drive å bygge karakter hele sommerferien lang? Men nei, åpenbart ikke.
Jeg var femten år da jeg hadde min første sommerjobb – i ei burgersjappe. Der stod vi, stort sett tenåringer fra arbeiderklassehjem, og laget burgere, french fries og softis sommeren gjennom. Hver kveld da jeg kom hjem stinket uniformen av frityrolje. Arbeidskarrieren min frem til midten av tyveåra bestod av en rekke servitør-, café- og bakerijobber. Tusenvis av timer, hundrevis av dager. Jeg var ikke en som dro noe særlig på fest under studietida, fordi jeg stort sett skulle stille på jobb klokka 07.00 om søndagen og åpne bakeriet eller caféen så brødene og kakene lå klare i hylla når de første kundene bestilte sine cappuccinoer og frappér og triple macchiatoer med ekstra skum.
Ingenting av dette er unikt, selvsagt. Så hvorfor skrive om det? Lærte jeg noe mer enn å løfte tungt, bære, sjaue og skrubbe, kjenne beina verke etter en lang dag?
Jeg lærte i hvert fall at enkelte får et kick av å sette servitører i forlegenhet foran resten av selskapet. At mange tar ut sitt dårlige humør på deg. Jeg lærte at man må smile likevel – klistre på seg et vennlig ansikt, bite tennene sammen og finne seg i det. Jeg lærte, om ikke annet, at om man skriver en e-post til daglig leder for bakeriet at det er for få på jobb på kveldsvakta – at man trenger lengre tid på å stenge og vaske ned enn det man får betalt for – så kan det hende at man aldri settes opp på flere vakter etter det, men rett og slett må finne seg en annen jobb.
Da mine foreldre ville at jeg skulle bygge karakter, så – skjønte jeg siden – mente de egentlig at jeg skulle lære meg verdien av arbeid. Ikke verdien av arbeid som disiplin og et skritt på veien mot potensiell suksess eller fortjeneste – som i Petter Stordalens reise fra jordbærselger til hotellmogul. Det de ville lære meg, var verdien av arbeid som i fysisk jobbing.
Viktigheten av dette gikk først opp for meg for alvor da jeg bodde i Sør-Afrika mange år senere. I landet med størst ulikhet i verden så jeg med eget blikk hvordan hvite sørafrikanere – tretti år etter apartheid – fortsatt tok det som en selvfølge at melaninrike «domestic workers» skulle reise med buss fra townshipen og inn til byen for å vaske husene deres for nesten ingen penger. En hvit sørafrikaner vasker nemlig ikke selv. Kroppsarbeid – labor – er under deres verdighet.
Jeg tror det skjer noe med mennesker som aldri har behøvd å forholde seg til møkka de selv etterlater. Hvis jeg er en som hele tiden får service, men aldri gir service, hvis det alltid er andre som serverer meg, som løfter og svetter for meg – mens jeg selv aldri har servert, løftet eller svettet for noen andre, vil det etter hvert oppstå et skille mellom meg og dem .
Det ingen av de andre i vaskepersonalet visste disse somrene da jeg vasket på sykehuset, var at faren min jobbet som overlege der og hadde kontor i fjerde etasje. Han kom selv fra arbeiderklassen, og den yrkesverdenen han trådte inn i som voksen forble alltid litt mindre selvfølgelig for ham enn for kollegaer fra familier med leger og advokater i flere generasjoner bakover. I de familiene var det mange som så det som utenkelig å la avkommet sitt trille ei vasketralle hele sommeren. Men sommerferiene 2002, 2003 og 2004, da jeg gjorde nettopp det, og da jeg jobba i hamburgersjappe, serverte på restaurant og stod i kasse på bakeri, var det jo heller ingen som trodde at jeg kom til å gjøre disse tingene resten av livet. Det handlet om å tjene penger til studiene . Jobbinga var hele tiden definert av en slags privilegert midlertidighet.
Så, lærte jeg – legedattera – egentlig noe?
Først og fremst lærte jeg at såkalte drittjobber oppleves som drittjobber på grunn av vilkårene langt mer enn på grunn av arbeidet i seg selv. Rengjøringspersonale, servitører og andre i ulike serviceyrker har dessuten blitt synlige for meg for alltid. Deres liv, deres vilkår og deres utfordringer har materialisert seg som en samfunnsutfordring som er vår alles utfordring. Jobber ‘på gølvet’ har fått verdi, ikke bare fordi jeg selv utført disse jobbene, men fordi jeg også har fått førstehåndserfaring i hvordan rengjøringsarbeidere og servitører ofte behandles av mennesker som aldri har stått i deres sko.
Jeg tror på verdien av å trå andres sko. Jeg tror på verdien av et samfunn hvor ingen yrkesgrupper usynliggjøres eller underkjennes, verken på lønnsslippen eller i andre menneskers blikk. Det samfunnet kommer jeg aldri til å slutte å jobbe for, uansett hvor langt det er igjen dit.
Så da lyktes de kanskje da, mine foreldre. Med å lære meg verdien av arbeid.