Klokka er 07.00, året er 2003 og jeg er tyve år gammel. Jeg skyver vasketralla ut av sykehusheisen og bortover det blankbonede linoleumsgulvet i korridoren. I dag skal jeg vaske på ortopedisk avdeling. Det er fortsatt morgenstille. Fra personalrommet hører jeg kaffetrakteren lage surklelyder – dagens første kaffe skal straks helles på kanne. Jeg setter tralla fra meg ved veggen og fisker frem en våtmopp som jeg fester på den gammeldagse metallmoppen. Så plukker jeg med meg en sprayflaske, som jeg hekter i lommen på det hvite arbeidstøyet, og en klut. Forsiktig går jeg inn i det første rommet – kjøkkenet. Tørker av smuler, tømmer søppel, vasker. Fra rom til rom triller jeg tralla. Håndvasker, toaletter og gulv går fra å være udelikate til blanke og dunstende av rengjøringsmidler. Pasientrommene tar jeg først etter at pasientene har spist frokost, som de får på små brett i sengen. Jeg banker på, åpner døren forsiktig, hilser vennlig.
Hva lærte jeg egentlig av alle jobbene foreldrene mine insisterte på at jeg måtte ha, spør Mariken Lauvstad.
Verdien av en sommerjobb
