Elemental
(USA, 2023) Regi: Peter Sohn Manus: John Hoberg, Kat Likkel, Brenda Hsueh Familiefilm, 6år, 1t.49 min., Kino
Animasjonsstudioet Pixar har laget suksesser på løpende bånd («WALL-E», 2008, «Se Opp», 2009), men «Elemental» bommer på et viktig punkt.
Vi er i en verden hvor antropomorfe versjoner av de fire elementene jord, ild, vann og luft lever sammen. Ekteparet Bernie og Ildrid Lumen er førstegenerasjons innvandrere og blant de første ildfolka i Elementby. Etter mange møter med diskriminering i bolig- og jobbmarkedet, etablerer de en liten dagligvarebutikk som selger spesialvarer til ildfolk. Butikken blir sentrum i et lite minoritetssamfunn. År senere skal datteren, Tirild, ta over forretningen, men planene begynner å rakne når hun forelsker seg i vannpersonen Evann. Herfra tar filmen form som en romantisk komedie. Om Tirild klarer å balansere foreldrenes forventninger med egne følelser og drømmer, er det store spørsmålet.
«Elemental» problematiser altså minoritetserfaringer gjennom ildfolket, men dessverre funker den velmente allegorien dårlig. For eksempel beskriver Tirild et barndomsminne der hun gleder seg til å besøke botanisk hage med faren sin, men de blir nektet adgang fordi de er ildfolk. Scenen skal illustrere rasisme, men der en rasistisk bortvisning er basert på irrasjonell frykt, gir det vel mening at en åpen flamme er et sikkerhetsproblem i en hage. Dermed er det heller ikke så åpenbart hvordan det kun er en sosial konstruksjon at ild og vann ikke går sammen. De fire elementene er definitive kategorier med iboende motsetninger, mens de mer flyktige forskjellene mellom mennesker både kan utfordres og omfavnes uten at det får livstruende konsekvenser. I tillegg har elementene fått svært stereotypiske følelsesliv, og den konstant ildsinte Tirild og stadig hylgråtende Evann tærer på tålmodigheten.
Selve animasjonene er nok tankefullt utarbeidet, og det at ildpersonene er levende flammer og vannfolka skvulper innvendig, gir et ekstra lag med bevegelse i bildet. Likevel, fordi brorparten av karakterene er enten blå vandrende klumper eller svevende oransje masser uten tydelige konturer, blir filmen fort visuelt kjedelig. Det er plagsomt at figurene ser ut som de kommer til å gå i oppløsning hvert øyeblikk (noe som ofte skjer).
Det som derimot funker svært godt er lydsporet til filmen. Veteran-filmkomponisten Thomas Newman har kombinert elektroniske lyder med indiske ragaaer, sitar, fløyte og tabla for å skape vakre melodier som transporterer de fire elementenes betydning tilbake til det spirituelle, religiøse planet. Det er også noen romantiske ballader som beriker de få overbevisende scenene mellom hovedkarakterene.
De logiske bristene i metaforene, de altfor, altfor mange ordspillene og de mindre vellykka animasjonene gjør alt i alt «Elemental» ganske irriterende. Min anbefaling er å sone ut og kun lytte til musikken.