Det er sommerferiemodus, og hva er vel mer naturlig å skrive om enn solen. Nylig så jeg BBC-dokumentaren «The Universe». Den presenterte en oppdatert og gjennomført sekulær forståelse av verden og universet. «Vi trenger ingen fantasiguder», sier programlederen, Brian Cox. For oss på denne kloden er det solen vår som er guden. Universets tid måles i «stjernetid», og for vår del lever vi i vår egen stjernes, solens, tid. Slik jeg forsto det, er det solen, solkollisjoner og soleksplosjoner som skaper vår verden. En gang skal solen dø, og en gang skal universet gå tilbake til mørk materie. Akkurat nå lever vi 13,7 milliarder år uti universets historie, og cirka 5 milliarder år før solen vil slukne.
Hvordan forholder kristen tro seg til slike svimlende perspektiver? Sannheten er at det har den kristne tro alltid gjort. Himmellegemene og deres rytme var fra begynnelsen et fundament både for kristen lære og kristen kult. Den kristne kulten ble tidlig ansett som en slags solkult. De kristne samlet seg på solens dag og vendte seg mot soloppgangen når de ba. Det var imidlertid en misforståelse at de tilba solen, skrev kirkefaderen Tertullian. Solen var et symbol.
I dag er symboldimensjonen ved kristendommen på mange vis glemt. Man tror at kristendommen handler om et blodfattig moralsk forbilde med langt hår og sandaler, mens det egentlig er en kraftfull fortelling om hvordan Gud griper inn i tiden og verden og forvandler den. Sagt i én setning, handler kristendommen om hvordan lyset vinner over mørket. Det er et drama vi ser i naturen hvert eneste år, om våren, og hvert eneste døgn, ved soloppgang.
Da kristendommen ble formet i møte med den hellenistiske kulturen, hvor tilbedelsen av Helios var sentral, ble solen raskt det viktigste symbolet på den sanne solen, Kristus. Påsken, som ut fra jødisk og romersk kalender ble bestemt til første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn, ble en feiring av oppstandelsens sol. Den kristne bønnen skulle skje mot øst, for «fra øst kommer alt lys over verden, og solen selv stiger opp i øst, og den er tegn på Kristus. Derfor ser vi mot øst når vi ber, for at vi i all vår adferd skal ligne det sanne lyset som er Kristus Herren», kan vi lese i en liturgiforklaring fra 1100-tallet. Sola som steg opp i øst minte også om menneskenes egen oppstandelse, fordi «rettferdige mennesker skal være likeså skinnende i oppstandelsen som den oppstigende sol i klarvær».
Da kristendommen kom til ultima thule , her nord hvor mørke, tåke og kulde rådet, ble solsymbolikken sterk. I fortellingen om Dale-Gudbrand fra Hundorp hører vi om bøndene som bærer ut gudebildet av Tor og spør kristningskongen Olav hvor hans gud er. I det samme sto solen opp og kongen svarte: «Der kommer min Gud med stort lys». Senere blir Olav den hellige skildret som solstrimen fra det himmelske, den varme lysstrålen som kunne smelte kulde og is.
En særegen tradisjon som holdt seg langt opp mot vår tid, har vært å stå grytidlig opp på påskemorgen for å se solen danse. Kanskje stammer dette fra en eldgammel germansk vårfest som feiret naturens gjenoppvåkning, en forestilling som enkelt kunne formidle det kristne påskemysteriet. Ifølge gammel folketro ble solen brakt ut av bane akkurat på påskemorgen. Solen lekte seg, rullet over åsen, hoppet eller danset, som i glede over oppstandelsen. Så sent som i 1918 skrev Hans Aanrud (Sidsel Sidserk) barneboka om Sølve Solfeng, gutten som så gjerne vil se soldansen.
Når solen ble det fremste symbolet på Kristus, handler det på mange måter om hvordan hellenistisk kultur preger den kristne troen. Betyr det at denne tankegangen derfor ikke er «kristen», at det bare er religionsblanding? John Henry Newman (d. 1890), en av de kloke tenkerne man kan lese om man vil bli kjent med katolsk tro, svarte en gang på dette. I møte med en reduksjonistisk påstand om at «disse tingene finnes i hedendommen, derfor er de ikke kristne», svarte han med utgangspunkt i en katolsk tenkning om fylde: «Disse tingene er i kristendommen, derfor er de ikke hedenske».
I en tid hvor mennesket i stadig økende grad abstraherer seg fra naturen, og hvor kristendommen fort blir redusert til et etisk program, viser klassisk kristen tro andre veier. Et godt alternativ starter med solen. God sommer!