I dag, for 75 år siden, skjedde det ei stor ulykke i Norge: En buss punkterte, kjørte av veien og havnet i elva i Dunderlandsdalen, noen mil nord for Mo i Rana. 16 mennesker omkom, alle sørsamer på vei fra Tromsø, der det første landsmøtet i Norske Reindriftsamers Landsforbund hadde vært. Bare fem mennesker overlevde. Mange sto tilbake med sjokk og en stor sorg etter å ha mistet sine kjære.
I tillegg til den menneskelige tragedien, rammet ulykka det sørsamiske miljøet i Norge sterkt: politisk, økonomisk og organisatorisk. En rekke av sørsamenes mest taleføre menn og kvinner omkom. Jentungen Jonhild Joma var en av dem som mistet mange, deriblant sin far. Tilbake sto hun, fire søsken og mora, som selv var hardt skadet etter ulykka.
Landsmøtet i Tromsø skulle være en ny giv i samisk rettighetskamp. Den samiske befolkninga hadde lenge opplevd en massiv og undertrykkende fornorskingspolitikk. Assimileringstiltakene omfattet både klær, livsform og språk. Samiske barn ble sendt på internatskoler, der de hadde lite kontakt med familien sin. Både på skolen og i kirka ble det gjerne snakket norsk, et språk ikke alle samer forsto. Reindriftsnæringa var presset fra flere fronter.
Fornorskingspolitikken har satt dype spor i den samiske befolkninga. En rekke samer har følt skam over sitt opphav. De samiske språkene ble i mange familier byttet ut med norsk. Etter hvert har den norske offentligheten fått mer kunnskap om konsekvensene av fornorskingspolitikken. Den nylig utkomne rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen er en siste milepæl.
Det har gjennom årene vært en del næringspolitiske konflikter mellom det norske storsamfunnet og de mer nomadiske reindriftssamene. Det var tydelig når det gjaldt kraftutbygging flere steder i landet. I etterkrigstida var elektrisitetsutbygging nærmest entydig positivt for de fleste, ei utvikling mot framskritt. Tente lys og påslåtte lamper var et ubetinget gode. Modernitetens skjær la seg over folk og skapte et blendende skinn.
Men ikke minst for samene kunne kraftutbygginga være en trussel mot næringsgrunnlag og levemåter. Samene var ofte ikke grunneiere til jorda, men brukte den som beiteland for reinflokkene sine. Når de ikke hadde eiendomsrett til disse områdene, hvordan skulle da tap synliggjøres og kompenseres?
Et eksempel på denne konflikten er ei storstilt kraftutbygging i regi av Nord-Trøndelag Elektrisitetsverk (NTE). Den foregikk i Namdalen i Nord-Trøndelag på slutten av 1940-tallet. Der renner den majestetiske Namsen fra fjellheimen i øst til fjordmunningen i vest, som et glitrende sølvbånd på sin ferd gjennom det namdalske landskapet.
I det samme området ligger flere store innsjøer, deriblant Nååmesjenjaevrie/Namsvatnet. Her hadde noen sørsamer sin hovedbase sommerstid. Ved landtangen Johkagaske/Fagernesset var det langgrunt og med gode forhold for klesvask, fiske og drikke for mennesker og reinsdyr. Herfra hadde også reinen faste flyttruter.
Kraftutbygginga skapte store utfordringer for sørsamene og deres levemåter. Folk var fortvilte etter at oppdemmingsplanene ble kjent. Som voksen kan Jonhild Joma fortsatt huske at de voksne snakket alvorlig om det som skulle skje, fortsatt preget av sorgen etter ulykka bare ett år i forveien. Mange følte seg handlingslammet. Men hva kunne de gjøre?
Regulering av Namsvatnet gjorde at vannstanden steg 15 meter. Den samiske boplassen ble neddemt. Fiskeplassene ble borte, bærplassene forsvant, stedene hvor de sanket det viktige skofóret sennegress fantes ikke lenger. Alle gammer, bur og hytter måtte flyttes lenger oppover mot fjellet. Endringene i landskapet gjorde reinens flyttveger lengre og dermed reindrifta vanskeligere.
I den berørte fjellkommunen Røyrvik fryktet ordfører og formannskap at reguleringene ville avfolke Namsvatngrenda, ei av de berørte bygdene. Der bodde det en håndfull småbrukere. De ønsket ikke å forlate sine hjem. Lokalt ble det en langvarig kamp for å sikre kommunen og bygdefolkets interesser, primært gjennom en klekkelig kompensasjon fra NTE.
I dette engasjementet var det først og fremst de bebygde områdene og de bofaste bøndene lokalpolitikerne var opptatt av. Kommunestyret i Røyrvik så det ikke som viktig å ivareta samiske forhold. Det var en oppgave som hørte heime under lappefogden. Det var småbrukerne, de som bodde på de berørte gårdene, politikerne bekymret seg for.
Samene, dem var det få som var særlig opptatt av. På det området der de levde, gjorde det ikke så mye med regulering og kraftutbygging, for der bodde det jo nesten ikke folk, var oppfatninga. Der var det jo bare «villmark». Dessuten: Samene var uansett et «veidefolk med lav levestandard», som fylkesmannen formulerte det i 1950.
Presset for kraftutbygging var sterkt. Hvis NTE ikke fikk gjennomført den planlagte utbygginga, ville det kunne bli «en betenkelig stans i den økonomiske utviklingen i vårt fylke», fryktet fylkesmann Asbjørn Lindboe. Noen få gårdsbruk og en liten samisk befolkning var i den sammenhengen knapt en vanndråpe i en oppdemmet innsjø.
Samene som hadde reist til Tromsø for å danne Norske Reindriftssamers Forbund, var borte. Deres mål hadde blant annet vært å ivareta samiske næringsinteresser: Reindrifta hadde lenge vært presset. Trafikkulykka i Dunderlandsdalen satte denne kampen tilbake i lang tid.
Elektrisitetsverket fikk til slutt regulert området, og kraftutbygginga ble gjennomført, selv om NTE måtte gi kommunene og innbyggerne større kompensasjon enn først tenkt.
Oppmerksomheten ble altså rettet mot bufaste nordmenn og deres tap av heimer og dyrka jord. Hvis det oppsto konflikt mellom økonomisk utvikling og samiske interesser, tapte ofte samene, og de kunne bli dårlig kompensert for det de mistet.
Folkloristen Leiv Sem ved Nord universitet har skrevet om dette i en artikkel i tidsskriftet Heimen i 2017. Her er han inne på hvordan betydningene som ligger i språket vårt kan bidra til å skjule den samiske befolkninga. Begrepet «bebygd» leder tankene mot fast husvære og permanente bosteder, og dermed bort fra en nomadisk befolkning. Men et område kan være bebodd selv om det ikke er bebygd , og et landskap kan være brukt selv om det ikke er bebodd , påpeker han.
Sem har et godt poeng. Samene har blitt usynlige. Av og til må historikere foreta slutninger ut fra en mangel på kilder. Når tausheten roper mot meg, hva betyr den? Når samiske forhold i liten grad ses i landskapet, hva er det et uttrykk for? Hvordan skal en nesten rungende stillhet fortolkes? La meg gi et eksempel, et utdrag fra en avisreportasje fra indre Namdal tidlig på 1960-tallet:
«Når samiske forhold i liten grad ses i landskapet, hva er det et uttrykk for?»
Det er nydelig vårvær med klar himmel. Dærgafjellets karakteristiske topp lokker med et eventyrlig skiterreng i det fjerne, og en føler seg fristet til å gi en god dag i alt som heter oppdrag, ta skiene fatt og forsvinne inn i fjellets stillhet. Oppe i lia ovenfor veien krysser en rekke dyrespor hverandre, men liv ser en lite av. Nede ved Namsvatnet har en reinflokk nettopp gått forbi. Det er blitt en ren liten vei etter dyrene i dype sneen.
Det korte utdraget er typisk: Det både synliggjør og usynliggjør samene på samme tid. Disse fjellområdene var samisk land, med en samisk bosetting. Samenes historie, liv og levemåte i området kommer til uttrykk i fjellets navn – i enkelte gamle kilder rett og slett kalt «Findefjeldene» – og i reinens dype spor i snøen. Men som beboere og befolkningsgruppe er samene ikke nevnt. De er blitt ‘liv en ser lite av’.
Slik var det også i forhandlingene om naturområder og i diskusjonene om erstatning og kompensasjon: I forhold til andre grupper ble samene mindre synlige. Forvaltninga av land og naturressurser hadde dermed en etnisk dimensjon.
Sørsamene var altså ‘usynlig’ for mange i Nord-Trøndelag: fylkesmann, lokal- og regionalpolitikere, ordfører og andre. Også internt i samiske miljøer har de hatt en annen posisjon enn nordsamene. Sørsamene var en minoritet i minoriteten.
Sørsamenes tap ble i stor grad fortrengt i samtida. Store deler av befolkninga ønsket kraftutbygging til lys og varme, næringsdrift og industrireising, selv om den samtidig gikk hardt ut over det tradisjonelle levesettet til reindriftsfamiliene i området.
Den neddemmede landodden markerte de endringene som skjedde med den sørsamiske kulturen i denne perioden. Lederne deres var vekk, drept i den tragiske trafikkulykka i Dunderlandsdalen. Landet hadde forandret seg, boområdet var borte. Stadig flere sluttet med rein. I stedet ble de bofaste, i hus med innlagt vann og strøm – men usikre på om verden egentlig hadde blitt lysere. Kraftutbygginga ble for dem ei tapsfortelling, ispedd en sterk følelse av urett: ei historie om en kultur foran undergangen.
F ornorskingspolitikken ble ikke møtt med spesielt kraftige protester fra samenes side, til tross for den skaden den gjorde. Bergenshistorikeren Astri Andresen har i en artikkel i Historisk tidsskrift (2016) ment at fornorskinga av samene ikke bare var et resultat av en offisiell politikk, men også av en prosess hvor presset fra norsk kultur ikke ble møtt med samisk motstand.
I indre Namdal er det en særlig relevant påstand. Det sørsamiske miljøet var sterkt svekket etter den katastrofale bussulykka i Dunderlandsdalen. Mennesker som kunne protestert, var rett og slett borte. Det var få personer igjen til å føre kampen. Sørsamene hadde ingen talspersoner i Fylkestinget, det var få i de berørte kommunene som brant for deres sak.
Dunderlandsdal-ulykka gjorde at mennesker forsvant. Tragedien bidro sterkt til det sørsamiske samfunnets problem; at deres interesser ble usynliggjort i møte med storsamfunnets ønsker. Oppdemminga noen år senere ødela landet deres. Det skadet en liten, sårbar kultur sterkt.
