I den siste episoden av TV-serien «Succession» befinner de tre barna av mediemogulen Logan Roy seg som vanlig i luksuriøse omgivelser – denne gangen i sin mors hus i Karibia; et paradis omgitt av palmer. Og – som vanlig – legger de knapt merke til det fordi de har det for travelt med å manipulere hverandre for å få innflytelse i familiefirmaet Waystar Royco.
De to eldste, Shiv og Kendall, legger knapt merke til at Roman har flere sting i ansiktet. Og agendaen blir snart tydelig: De presser Roman til å svare på hvordan han vil stemme på det kommende styremøtet. Det er en klassisk «Succession»-situasjon. Seeren føler kanskje et stikk av medlidenhet med de bortskjemte medieeierne i all sin sosiale ubrukelighet og med utallige daddy-issues . Mens man lurer på om Waystar Royco vil overleve eller bli kjøpt opp av Netflix-aktige GoJo, og prøver å finne ut hvem av Roy-barna som vil stå igjen som vinner av det fire sesong lange familiedramaet.
Serien om den superrike Roy-familien er et eksempel på den latente skadefryden som for tida rettes mot alle milliardærene på TV. I HBO-serien «White Lotus» fulgte vi selvopptatte amerikanske turister på et all-inclusive-hotell. I den svenske regissøren Ruben Østlunds «Triangle of Sadness» fikk vi et komisk blikk på hvordan det ville se ut hvis de rike gjestene og personalet på et luksuscruise strandet på en øde øy. I NRK-serien «Exit» roter fire finansmenn seg ut i all verdens kokain-drevne motbydeligheter.
Og det er bare noen av filmene og seriene som i det siste året har avbildet den øverste promillen på en lite flatterende måte. Men hvor kommer fascinasjonen for de rike av? Og er det bare underholdning, eller står det noe mer på spill … kanskje til og med klassebevissthet?
Avføring og finanskrise
Fascinasjon av overklassen er ikke ny. En generasjon vokste opp med Blair Waldorfs uendelige intriger i serien «Gossip Girl», der bortskjemte tenåringer vekselvis kysset og kranglet i overdådige New York-leiligheter. Før det var det den søkkrike Carrington-familien i «Dynastiet» – med intriger og maktkamper i beste såpestil.
Ifølge Mikkel Bolt, professor i politisk estetikk ved Københavns Universitet og en av Danmarks ledende marxistiske kulturteoretikere, er det lange tradisjoner for kritikk av den herskende klassen i kulturen. Det å kritisere maktstrukturer er, mener han, selve eksistensgrunnlaget for den moderne kunsten.
– Den moderne kunsten oppstår som en kritikk av den gamle ordenen, sier han.
– Modernismen er på mange måter kjennetegnet av dette temaet: kritikk av de herskende klassene. Det er ikke det samme som kapitalismekritikk, men kunsten har en evne til å forestille seg at samfunnet kunne være annerledes.
Hvordan de rike og mektige framstilles, har alltid skiftet. I Shakespeares «King Lear» fra 1606 forsøker en gammel konge å dele kongedømmet mellom sine tre barn. Stykket ble oppført mens Storbritannia var i dyp krise: Dronning Elizabeth 1. var død, det var ingen opplagt tronarving, og unionen mellom Skottland og England vaklet.
I en scene har Lear gått fra sans og samling og går rundt med sin egen avføring på hånda – som bildet på despotisk makt i krise. I den aller første scenen i «Succession» ser vi en forvirret Logan Roy som urinerer på teppet fordi han ikke finner toalettet.
Patetisk klasse
Mikkel Bolt mener det er en ganske tydelig klassekritikk i serier som «White Lotus» og «Succession».
– De viser hvordan klasseforhold gjennomsyrer alle sosiale forhold – på en tropisk øy, på et hotell i Italia og så videre.
Han nevner en scene i «White Lotus» der den rike Tanya McQuoid (genialt spilt av en patologisk klynkende Jennifer Coolidge) vil ha massøren Belinda (Natasha Rothwell) med ut på en båt for å sørge over sin døde mor. Belinda svarer at det ikke er tillatt for personalet å spise sammen med gjestene, gisper Tanya forarget: «Hvorfor ikke? Det er vel ikke noe kastesystem!».
– Da tenker publikum: Det er nettopp det det er, sier Bolt.
– Disse overklassefigurene er utrolig selvopptatte. Det er tydelig hvordan de utnytter den makta de har.
Dette er særegent for vår tid. I «Gossip Girl», «Dynastiet» og andre serier framsto milliardærene som ondsinnede, men likevel attraktive. Nå er de patetiske og infantile.
1 prosent
Mikkel Bolt er ikke overrasket over at milliardærer har fått hard medfart i det siste. Han mener det er uttrykk for et raseri som har ulmet mot ekstremt rike mennesker helt siden finanskrisa.
– Finanskrisa avslørte en ekstrem global ulikhet, at de siste 30 årenes økonomiske utvikling først og fremst hadde beriket en veldig liten gruppe.
Han mener seriene gir oss et innblikk i mentaliteten til den øverste prosenten. Ideen om at en liten og isolert maktgruppering, den ene prosenten, kontrollerer store deler av økonomien, stammer fra protestbevegelsen Occupy, som i 2011 okkuperte Wall Street under slagordet «we are the 99 percent». Seriene viser at den forestillingen har blitt mainstream, både på høyre- og venstresida.
Bevisstheten om den rikeste prosenten blir stadig større. Fra romreisene til Jeff Bezos til Elon Musks kaotiske overtakelse av Twitter – verdens milliardærer har blitt moderne gudeskikkelser som kjemper, faller og hevner seg i full offentlighet. I tillegg har reality-sjangeren portrettert Kardashian-klanen («The Kardashians»), eiendomsmeklere i LA («Selling Sunset») og den dekadente asiatisk-amerikanske overklassen («Bling Empire»). Antallet milliardærer er fordoblet siden 2010, ifølge organisasjonen Oxfam. Så det er ikke så rart de tar over streamingtjenestene.
Ingen protest
Mikkel Bolt mener imidlertid serier som «White Lotus», «Succession» og «Exit» kommer til kort i sin kritikk av overklassen.
– Det er ingen scener som protesterer eller gjør motstand mot systemet disse menneskene er en del av. Det har vært mange protestbevegelser siden 2008, men de figurerer ikke i seriene. Man blir absolutt ikke mobilisert av å se disse seriene.
Bolt ser ikke noen klassebevissthet i «marxistisk forstand» i seriene:
– For Marx handlet det om å utvikle løsninger, ikke bare beskrive problemet. Så langt er disse seriene bare uttrykk for skadefryd, ikke handling, sier han.
Han ser en oppgitt stemning, en jakt på svar som ikke kommer.
– Hele «Succession» er en merkelig limbo-tilstand der det skjer utrolig mye, men likevel ingenting. Alle kjemper om å overta firmaet, men det skjer aldri. Det er et merkelig hamsterhjul uten noen form for utgang.
Han mener det er noe mange smådesillusjonerte seer kan kjenne seg igjen i.
–Vi har både klimakrise og økonomisk krise. Det føles som det skjer helt utrolig mye, men samtidig skjer det ingenting. Hvordan skal vi skape endring? Det sier ikke seriene noe om.
Reinholderen blir tyrann
Noen ganger presenteres vi for en maktforskyvning, der noen fra underklassen plutselig får mer kontroll. I «Triangle of Sadness» kantrer et cruiseskip, og de som er om bord, må starte et nytt liv på en øde øy der penger ikke har noen betydning. Reingjøringskvinnen Abigail (Donna De Leon) blir da øyas tyranniske leder.
I «Succession» tilegner den mer perifere slektningen Greg seg Roy-familiens skrekkelige manérer etter hvert som han beveger seg opp i hierarkiet. Da Greg dukker opp i første sesong, er han bare en fetter ingen bryr seg om, men i sesong fire har han blitt en håndlanger i dress som gledelig gjør familiens skitneste jobber (for eksempel å sparke – via en iskald zoom-konferanse – en hel avdeling, som et ledd i en eller annen sparerunde). «Hva skal jeg egentlig med en sjel?» som han sier det.
– Det er morsomt! sier Bolt. Men det politiske poenget er ikke særlig skarpt. Budskapet er at hvis noen gjorde opprør, ville de bare egentlig laget det samme systemet igjen, sier Bolt.
– Det er ikke noen særlig progressiv konklusjon. Sanne revolusjonære tar ikke makta, de avvikler den.
© Information
Oversatt av Lars Nygaard