Nylig lanserte SSB tall som viser at norske utslipp har gått ned med en halv prosent i 2022. Det er hundre ganger mindre enn det vi har forpliktet oss til å kutte på ti år, og en fjerdedel av tiden har løpt ut. At vi ikke når utslippsmålene er ingen overraskelse. I NRK ble skylden rettet mot økt energiforbruk i hjemmene og i Klassekampen ble det pekt på den økende flytrafikken i Norge. Men det er ikke mangelen på kutt i enkeltvise sektorer som er hovedårsaken til at vi ikke når klimamålene, men mangelen på et helhetlig forsøk. Vi trenger en overordnet satsing med en langsiktig tilnærming til utslippskutt – en GPS i norsk klimapolitikk.
Mange offentlige utvalg har de siste 30 årene kommet med klimaanbefalinger, og i høst ventes rapporten fra Klimautvalget 2050. Miljødirektoratet kom også nylig med en helt ny tiltaksrapport, den første i rekken av det som skal bli en årlig bunke med forslag til utslippskutt. I tillegg er det mye kunnskap om klimaendringene i departementene, konsulentbransjen og andre som gjerne byr inn med råd. Som en slags klimapolitikkens NAFs kartbok, blir vi presentert for et detaljrikt vell av råd i stadig nye og oppdaterte utgaver. Men i likhet med kartboka virker modellen utdatert i møte med dagens landskap, og regjeringen kan for eget forgodtbefinnende legge den i hanskerommet.
En GPS, derimot, er ikke bare et digitalt kart. Den er dynamisk. Den tar høyde for hendelser som oppstår underveis og tilpasser dette til en ny rute. Der føreren må holde øynene på veien, kan GPS-en se lengre frem – også etter neste valgperiode, og for neste generasjon. En GPS er også voldsomt irriterende. Den maser og utstiller hvor man kjører. Velger man en annen vei får man høre det, og må forklare passasjerene hvorfor nettopp den veien er kjappere. Det hender en GPS gjør feil, men som oftest er den en nyttig rettesnor.
I ni andre europeiske land, inkludert alle våre nordiske naboer, kjører regjeringene med GPS. Her har man innført uavhengige klimaråd med eksperter som etterser regjeringens klimapolitikk. I Danmark har Klimarådet i tre år på rad motsagt regjeringen med at de ikke er i rute til å nå det danske 70-prosentmålet i 2030. Samtidig har rådet rost regjeringen for å fremme tiltak som bringer Danmark nærmere dette målet. I Storbritannia har The Climate Change Committee gjort klimapolitikken både mer ambisiøs og troverdig for investorer som trenger langsiktige forpliktelser. Den finske varianten har et tett samarbeid med regjeringen og svarer ut bestillinger og spørsmål, noe som sørger for en tydelig relevans. På lignende vis kunne en norsk GPS vurdert hvorvidt regjeringens «grønne bok» som kom i høst har potensial til å føre oss dit vi skal eller om det skal mer lut til.
Er det rom for en GPS i den norske frontruten? Jeg noterer meg at et klimaråd ble nedstemt i Stortinget i 2017 på bakgrunn av at det ble sett som teknokratisk og ikke i tråd med den nordiske modellen. Man kan innvende at klimarådene tilsynelatende ikke er i strid med den nordiske modellen i noen av våre nordiske naboland. Det er ikke sånn at en GPS bør ta over styringen, vi er ikke klare for en selvkjørende bil. Men vi trenger GPS-en til å hjelpe oss, og presse oss til å finne den rette vei i tide. Det er ikke sånn at Klimarådet utfordrer regjeringens mulighet til å foreslå politikk eller Stortingets mulighet til å vedta forslagene, men de kommer med en utenforstående vurdering av forslagene som alle kan se. En GPS vil løfte de politiske kampene frem i lyset og gi dem en faglig innsikt. Kanskje vil GPS-en også kunne gjøre noen av de vanskelige politiske kampene mindre polariserte.