En haiku eller et haiku? Språkrådet anbefaler hannkjønnsformen, Notto Thelle foretrekker intetkjønnsformen fordi den ligger bedre i munnen. Jeg er enig med ham. Du som leser synes kanskje det virker uvant å si «et haiku», men forhåpentligvis er det allerede i løpet av denne teksten blitt mer naturlig. Nå foreligger det altså to store utvalg med haikudikt, utgitt med kort tids mellomrom. Her får vi både klassikere og haiku som viser mer ukjente sider. Et haiku er vanligvis enkel og liketil, umiddelbart forståelig. Den består av tre linjer fordelt på 17 stavelser, 5+7+5, og bør inneholde et årstidsord (kigo). Haikuet kaster lys over tilværelsen, men bare et glimt, i forbifarten, så vidt det er, aldri påtrengende. Haikuet viser ofte naturen som en prekær erfaring, sett fra en fattig tiggermunks perspektiv. Materiell armod og eksistensiell sårbarhet skinner gjennom på mange nivåer, men også forsoning med det eksistensielle faktum at livet er smerte. Særlig Notto Thelles utvalg har en lang rekke morsomme og frekke haikudikt. Ordet haiku er en sammensetning av haikai som betyr morsomt dikt, og hokku som betyr innledende strofe. Tatt i betraktning at mye humor er ferskvare, må man beundre haikudikternes evne til å få lesere til å trekke på smilebåndet i generasjon etter generasjon. Haikuet unngår å lade språket på symbolsk måte, det verken allmenngjør eller generaliserer ut fra enkelttilfellet, i motsetning til tradisjonell, vestlig poesi som søkte å gjøre nettopp det. Den språklige avholdenheten gir gjendiktere utfordringer: Det skal bli et haiku, ikke bare noe som likner fordi det er kort. Haikuet balanserer mellom for lite og akkurat nok. Haikuentusiasten Roland Barthes sammenlikner haiku og Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid», og hevder at et haiku sier like mye som Proust gjør på et par romansider.
To omfattende utvalg med haikudikt gir leseren full uttelling.
Fuglesang og neglesprett
